No fortsette vi opp over Sundnesnesset. (Litt pussig namn dersom ein går til tydinga av namnet Sundnes: Det søndre nesset. Da vert Sundnesnesset: Søndre ness nesset!) Men vi forlate strandkanten og tek av opp i skogen. «Eventyrskogen» sa barna her i kring om skogen før. Her var leikeplassen der alle slags aktivitetar vart utprøvd. Som «indianar og cowboy», ein liten fotballbane var det også mellom trea. Men det var før det var nettbrett og mobilar, Facebook og appar. Men skogen har fortsatt ein trolsk stemning der berre fantasien sett grenser. Det var nok også fantasien som laga tilnamnet på området her før: «Balkan»! Namnet var nok henta frå krigane mellom fleire land i søraustlege Europa, 1912-13 og 1914. For i den tida var det visstnok litt småkrangel om mitt og ditt, om grenser og ungar, golvtuer som forsvann og poteter som kom på avveie? Under opninga av stien hausten 2016 var det nokre damer som laga ein parodi over temaet, til stor munterheit for oss som var «vandrere»!
Når vi kjem ut av skogen møter vi eit vegkryss, og no er vi i sentrum av det som var husmannsplassane på Sundnes i «Balkantida». Trikanten heiter det her, og her er det parkeringsplass for dei som vil gå tursti. Derfor står det også ei opplysningstavle her med kart og kommentarar om området her. Deriblant dette om husmannsplassen:
Stranden
På vei mot Jægtvolden finn dere den restaurerte husmannsplassen Stranden til høyre ned mot sjøen (kjem dere fra Jægtvolden har dere akkurat passert den). Fra stien ser dere øvresida av husmannsplassen, mens hovedinngangen er mot sjøen. Gå gjerne ned og kikk.
Stranden var husmannsplass under storgården Sundnes som ein av 28 husmannsplassar. Det er ukjent når denne plassen vart tatt i bruk første gang, men den første skrevne kontrakten er fra 1831 da Jon Olson Jektvollen og kona fikk feste på plassen. Det var arbeidsplikt for husmannen når jordeigaren forlangte det mot ei vanlig daglønn på 8 skl. (ca. 30 øre) I 1875 var det nye bygsler. Martin Pedersson, jordarbeidar, og kona Kristina Maria Olsdatter. Dei hadde 4 sauer og 1 gris, og sådde 1/8 tønne bygg, 1/4 tønne havre og 2 1/2 tønne poteter.
Martin og Kristina hadde mange barn, deriblant Marie og Ragna. Disse 2 er dei siste som bodde på plassen på helårsbasis. Søstrene drev jorda og sydde attåt. Ragna døde i 1941, mens Maria bodde i stua til 1971, som ho fikk kjøpe i 1954.
Fjøs og stue i same huset:
Stranden er eksempel på en vanlig byggemåte for husmannsstuene, med sammenbygd stue og fjøs.
Mens mange andre plasser er borte eller ombygd framstår denne stua så og sei - uendra. Det gjær den spesiell, og gir et viktig innblikk i datidas byggestil og levemåte på husmannsplassen. Det var for øvrig 11 plasser som gjekk under betegnelsen Stranden. Og 10 som nevnes som Nesset.
Restaurert etter gamle byggeskikker
Da nåværende eiere, Eli og Arne Berg i 2008 bestemte seg for å sette i stand stua, var det viktig at dette ble gjort ved bruk av gamle byggeskikker og materialer. Blant anna består spontaket av 24000 spon stukket ut for hånd. Som vi skjønner, mye arbeid og skjønn. For dette fikk de i 2016, Inderøy kommunes Kulturminnepris!
Jægtvolden
Vi fortsette vår vandring langs skogkanten mot Stranden. Skogen kallas for Petterhaugen. Her oppi finnes det fortidsminne. Men om det er ein Petter som er gravlagt der ein gong i tida, er vel tvilsamt? Men så tek vi av mot venstre, og kjem forbi ein byggeplass der det har vorte nye bustader i moderne stil. Kontrastane frå husmanns-stua er stor, det er lett å forstår at no er husmanns-tida over ! Lenger framme passerer vi ein spesiell haug: «Haraldhaugen.» Her var hoppbakken på Sundnesnesset den tida det var snø!
Men no er vi på området til Jægtvolden, og for å ta det frå starten:
Tidleg på 1800-tallet var det to Jægtvolden-husmannsplassar her, under garden Sundnes. Namnet kommer sannsynlegvis av at det i eldre tider ble bygd jekter her på volen.
Grunnleggaren av Sundnes Brenneri, Andreas Mattson solte Sundnes i 1848 til Herman Løchen og flyttet med sin familie til «Lille-garden». Eit hus han bygde litt ovanfor der Jægtvolden ligg i dag. Mattson døde i 1852. Da enka Ingeborg Anna giftet seg på nytt og flyttet, kjøpte Herman Løchen også Lille-garden i 1855.
Våningshuset som Andreas Mattson bygde på «Lille-garden» vart flytta derfrå og austover til plassen Jægtvolden der det hadde vore to husmannsplassar. Frå 1860 – 1913 var Jægtvolden bustad for distriktslegen i Nordre Innherred, seinare Inderøy distrikt. Den første av distriktslegen som budde her var Peter Martin Nedrum. Han anla den store hagen med sjeldne trær og busker ned mot fjorden. Seinare budde distriktslegane Bodom, Svane Dick, Synnestvedt og Angell der. Plassen vart fråskilt Sundnes i 1914 og solt til brenneribestyrer Ole Olsen på Sundnes Brenneri.
Pensjonat og hotell: Familien Olsen drev pensjonat i hovudbygningen («Lillegården») i 1930-åra. Frå 1945 ble husa leid ut til andre drivere. De gamle bygningane og hagen ble utskilt som eget bruk 1948, og kjøpt av Anton Tronstad i 1954. Jægtvolden er fortastt eid av familien Tronstad.
I 1976 ble Jægtvolden hel renovert og det ble heilårsdrift på pensjonatet. I 1981 overtok Kjersti og Olav Edvard Slaapgård (mor & son) drifta. Jægtvolden ble drevet som pensjonat frem til 1989. Da vart eksisterande bygg modernisert og det ble foretatt ein utbygging av 40 hotellrom og resepsjonsområde. Det gamle bygget fekk gode møterom i 2. etg. og salongar ble utvide i 1. etg. Jægtvolden hadde tatt steget frå pensjonat til hotell.
I forbindelse med nyopning trakk Kjersti seg ut av drifta, og Olav Edvard overtok alene. Stadig aukande belegg førte til at det i 2008 ble de utvida med 21 rom ned mot sjøkanten. Siste løft for hotellet var ei utbygging i 2011 av ei moderne kjøkkenfløy med et større møterom i 2. etg. Litt av ei forandring frå husmannsplassane som vart distriktets fjordhotell!
Og midt inne i dette hotellet, ligg fortsatt «Lillegården» med den gamle gruva i kjøkenet, som dannar forbindelse mellom den gamle og nye tid. Atmosfæren ligg i veggane, og er med på å gi den atmosfære og ro mange er ute etter på ein slik plass.
Eg trur vi nattar over her til neste vandring?