Fjurru‑stu – husmannsplassen ved fjæra

Husmannsplassen blir til

På 1850‑tallet ble den rundt 5 mål store plassen ryddet av Johannes Mortensson By og Jokumina Hansdatter.

Johannes var en typisk altmuligmann for sin tid – tømmermann, slakter og skinnfellmaker – og paret livnærte seg av småskaladrift og hardt arbeid. I folketellingen fra 1865 står det at de hadde:

• 3 sauer
• noen høner
• dyrket bygg, havre og poteter

Johannes og Jokumina bodde i Fjurustu resten av livet, til de døde i henholdsvis 1901 og 1921. Etter dette ble jorda lagt tilbake til hovedgården.

De fikk fem barn: Martinus, Hanna, John Johannes, Ole og Jonetta.

Den dramatiske historien om sønnen Ole

I Inderøy Bygdebok, Husmannssåga er det bevart en levende fortelling om sønnen Ole, født i 1840. Han var smed og hadde vært i lære i Sverige, men som så mange andre på den tiden ble han grepet av Amerikafeberen.

Før han kunne reise, trengte han litt ekstra penger og forsøkte å selge et par tønner poteter. Han lastet potetene og en stor blåmalt kiste i en båt og satte kursen mot Sundneshamna. Men ved Straumen tok strømmen tak i båten:

«… tok straumdraget båten og førde han mot ein pæljokk på brua, så båten klovna og potetene og kista fòr ut i vatnet.»

Ole klarte å klamre seg fast i en brupæl og ropte om hjelp. Til alt hell kom Ola Haugum kjørende over brua med et lass ved. Han kastet ut et tau og fikk dratt Ole opp i sikkerhet.

Potetene forsvant, men kista ble funnet senere.

Ole kom seg likevel av gårde til Amerika, med D/S Hera i april 1888, med destinasjon Taylor Falls i Minnesota. Men reisen ble kort – han døde samme år.

Det svært anvendelige linet

Lindyrking var vanlig på Inderøy helt fram til 1900‑tallet, og lin var en viktig ressurs i kystsamfunnene. Heimeavlet lin ble brukt til en rekke fiskeredskaper:

• tre‑lagt tråd til not
• to‑lagt tråd til torskegarn, flyndregarn og sildegarn
• enkel tråd («einkjenning») til sildegarn
• snører til teiner, liner og handsnører

Kvinnene på Inderøy – særlig husmannskonene – var eksperter på å spinne garntråd. En av de siste som drev med dette var Jokumina Hansdatter Bosnesfjæran, den samme Jokumina som bodde i Fjurru‑stu.

Arbeidet med lin var tungt og tidkrevende, og alt ble gjort for hånd med enkle redskaper. Likevel var lin så viktig at det ble betalt skatt av lin, på lik linje med andre jordbruksprodukter.

Linplanten Linum usitatissimum – «det svært anvendelige linet» – er en ettårig plante som blir 60–120 cm høy. Hele planten kan brukes, og linfrø er funnet i Norge helt tilbake til eldre jernalder. Det er også funnet lin i Osebergskipet.