Børgin og fjordfisket

Bli med på en historisk reise på fjorden Børgin. Her får du et innblikk i fjordfiskets rike tradisjoner, de gamle fangstmetodene og hvor viktig fjorden har vært som livsgrunnlag for generasjoner av inderøyninger.

Fiskeslag ved fjorden

Kilde: Gemin KI — "Alternative fiskeslag" ved fjorden - den ganske ukjente og sjeldne Flækkflæskhysen (KI-generert)

Neida - Flækkflæskhys er nok ikke noe ekte fiskeslag ved fjorden, men innrøm at du begynte å lure litt nå !!

Men - disse finnes faktisk i fjorden:

Gullflyndre (Rødspette) Pleuronectes platessa
Sandflyndre Limanda limanda
Gapeflyndre Hippoglossoides platessoides
Sild Clupea harengus
Torsk Gadus morhua
Hyse Melanogrammus aeglefinus
Lyr Pollachius pollachius
Brisling Sprattus sprattus
Sei Pollachius virens
Makrell Scomber scombrus
Knurr Eutrigla gurnardus

Det tradisjonelle fisket i Børgin

Fisket i Børgin: Fra matauk til etablert næring

Børgin har i uminnelige tider vært kjent for sine «gode fiskerier». Spesielt har sildefisket hatt en enorm betydning for lokalbefolkningen – både som livsviktig mat på middagsbordet og som en kjærkommen inntektskilde gjennom salg.

Et skille mellom bonde og fisker

Fram til midten av 1850-tallet var det stort sett gårdbrukerne som eide båter og tyngre fiskeutstyr her omkring; husmenn og strandsittere hadde sjeldent råd til slikt utstyr. Men etter 1850 skjedde det en endring. Jordbruket på gårdene ble mer spesialisert og tidkrevende, og det vokste fram et tydeligere skille der fiske ble en egen hovednæring for en del av befolkningen, uavhengig av gårdsdriften.

Møysommelig arbeid med tråd og garn

Før i tiden kjøpte man ikke ferdige nylon- og kunststoffgarn i butikken. Helt fram til 1900-tallet ble det i stor utstrekning brukt hjemmeavlet lin. Tråden ble spunnet for hånd og tvinnet i ulike tykkelser: tre-lagt tråd til nøter, og to-lagt tråd til torske-, flyndre- og sildegarn (noen ganger ble det også brukt enkel tråd, kalt «einkjenning»). Også snørene til handsnører, liner og garntelner ble laget på denne måten.

Dette tidkrevende arbeidet med å dyrke, bearbeide og spinne garntråd var i stor grad husmannskvinnenes spesialitet. En av de mest kjente trådspinnerne i området var Jokumine Hansdatter Bosnesfjæran (1823–1921), som bodde i stua Fjurrustu i Bosnesfjæra og rakk å bli nesten 100 år gammel.

Fisking med tvihak. Tegning av Lauritz Haaland ca. 1900. Orginal i Norges Fiskerimuseum.

Gamle redskaper: Fra «Tvihak» til smidde jern-dregger

Før langliner og pilk ble vanlig rundt 1850, brukte man enklere krokredskaper. Lokalt i Børgin ble et av disse redskapene kalt for en «tvihak». Anglene (fiskekrokene) var lenge hjemmesmidde, og den siste kjente anglesmeden i området var Peder Smebakken – best kjent som «Per Smed» – som gikk bort i 1890.

Når garnene var i bruk, krevde de kontinuerlig vedlikehold. Siden de var laget av naturmaterialer som lin eller bomull, måtte de tørkes ofte, bøtes (repareres med bøtenål og tråd) og barkes (impregneres i et varmt avkok av løvtrebark) for at de ikke skulle råtne bort i sjøen. For å forankre garnlenkene, som gjerne bestod av 4–6 garn, brukte fiskerne dregger eller en «kraka» for å feste dem til fjordbunnen. Tidlig på 1900-tallet begynte de lokale smedene dessuten å smi mer solide dregger av jern.

Sildefiske med landnot og «Storsildåra»

Det store sildeeventyret: Landnotfiske og millionverdier

Når de enorme sildestimene presset på inn gjennom Straumen og fylte Børgin, våknet fjorden for alvor til liv. Landnotfisket var et lagarbeid som krevde presisjon, tunge løft og godt feste på land.

Avansert speiding med blylodd og messingtråd

Å finne silda var en egen kunst. Før ekkoloddets tid sendte notlagene ut to småbåter med to mann i hver for å speide etter fisken. De senket et blylodd festet i en tynn messingtråd ned i dypet. Når silda eller brislingen svømte mot tråden under båten, slo det ut som en tydelig «pikking» i tråden som fiskerne holdt i. På denne finurlige måten fant de ut nøyaktig hvor stimen stod, og hvor dypt den gikk.

Hvordan et notkast foregikk

Ettersom dette var et landnotfiske, ble den ene enden av den store nota først festet trygt på land – ofte rundt en stor, solid stein. Deretter rodde eller kjørte en stor notbåt (notgavvel) ut i fjorden i en enorm bue rundt sildestimen, ofte med en losjiskute på siden som ekstra trekkraft, før den svingte inn mot land igjen.

Med motorbåt, vinsj og spill (spell) ble nota trukket hardt sammen. Det enorme presset gjorde det helt nødvendig med bunnsolide fester på land. Et notlag måtte bestå av minst fem personer, og det var vanlig å leie inn ekstra mannskap til de tunge kastene. Grunneieren som eide stranda og grunnen ut til «melbakken» (marbakken) der kastet ble gjort, hadde etter gammel skikk rett på 10 % lott av den totale fangsten. Når nota var ringet helt sammen, satte fiskerne ut 1–3 dregger i sjøen for å hindre at vind og strøm dro notbåten og nota sammen før fisken var sikret.

De legendariske «Storsildårene»

Noen år merket seg ut i historiebøkene som helt eksepsjonelle. Årene 1650–60, 1837 (selve Storsildåret), 1891, 1911–12 og 1915 huskes som de største storsildårene i Børgin.

Avisutklipp fra den tiden gir oss et innblikk i de enorme dimensjonene:

Høsten 1911 rapporterte avisa Nidaros om et fantastisk sildefiske, og at sild av ypperlig kvalitet ble solgt for rundt kr 5,00 per kasse.
I 1912 skrev Nordenfjeldske Tidende at fjorden var full av tilreisende fartøy og notbruk. Ingen av notbrukene hadde låst eller stengt inne mindre enn 800 mål sild. Notsild ble solgt for kr 10,00 kassen, mens garnsild lå på rundt kr 6,00.

Dette året var hele 150 notbruk i sving samtidig, og over 2000 mann var i fullt arbeid med fisking, salting og transport. Hver eneste dag dampet det mellom 4 og 7 dampbåter fullastet med sild ut av Børgin med kurs mot Trondheim. I løpet av bare seks måneder ble det tatt opp sild til en verdi av ca. 1 million kroner – en helt astronomisk pengesum i 1912!

Forbud og overvintring

Det kommersielle notfisket i Børgin fikk en brå slutt i sesongen 1963/64, da det ble innført et nasjonalt forbud mot å snurpe i denne sårbare fjorden. Men silda har ikke glemt veien inn. Så sent som høsten 2018 kom det på nytt enorme mengder sild inn i Børgin. Silda ble stående i fjorden gjennom hele vinteren, og i slutten av april foregikk det en voldsom gyting ved Fagerberget og Fjæran. Dette førte til at store flokker med overvintrende ærfugl holdt seg i området og beitet på silderogna i flere uker.

Borgenfjorden notlag (1942–1947)

Borgenfjorden notlag: Krigstid og sild som dyrefôr

Under andre verdenskrig var det mangel på det meste, også fôr til landbruket. For å sikre nok proteiner til dyra på gårdene, gikk lokale krefter sammen og startet Borgenfjorden notlag midt under krigen.

Etableringen i krigsårene

Notlaget ble startet i 1942/43 av Tormod Værdal og Andreas Lyngstad. Hovedformålet var å skaffe proteinrikt fôr til kyrne på gårdene, samt mat til sølvreven, som det på den tiden var utstrakt oppdrett av. For å få driften i gang, leide de inn Arne Heistad (Austheim) og Bernt Heistad (Sjøvollan) som erfarne driftsansvarlige. De reiste til Stjørna i Sør-Trøndelag og kjøpte inn notbruk og båten «Trygg», som ble registrert i Inderøy med fiskerinummeret N.T – 8 I.

Naust og tørking på Bosnes vestre

Notlaget reiste et eget naust med tilhørende notheng på Bosnes vestre, plassert i strandkanten rett nedenfor «Aurihaugen». Sjøveggen og fundamentet måtte tåle litt; naustet målte 5 meter i bredden og strekte seg 10 meter i lengden ut mot fjorden. Det tilhørende nothenget, hvor de svære garnene ble hengt opp til tørk og vedlikehold, var rundt 3 meter bredt og hele 15 meter langt.

Fra naustet og opp til sommerfjøset gikk det en gammel kjørevei videre opp gjennom utmarka til gårdene Verdal indre og Verdal østre. Dette ble den faste transportåren for silda og brislingen som ble hentet opp av fjorden.

Fra fjord til fjøs

Når fangsten var vel i hus på gårdene, ble silda hengt opp til tørking. Etter hvert som vinteren og våren gikk, tok bøndene ned passende mengder med tørket sild, la den i varmt vann for å myke den opp, og blandet den i fôret til kyrne.

Da krigen var over og fôrtilgangen normaliserte seg, ble notlaget oppløst i 1946/47. Båten «Trygg» og fiskeutstyret ble solgt unna, og det store nothenget ble demontert. Selve naustet ble imidlertid overtatt av Arne Heistad, som flyttet hele bygget over til Austheim. Tar du turen ned til sjøkanten ved Bosnes vestre i dag, kan du likevel fortsatt se de gamle restene etter fundamentet til nothenget som stikker opp av sjøen.

Flyndre- og brislingfiske i Børgin

Flyndre og brisling: Fjordens bunnfisk og sesongfiske

Selv om silda ofte stjal de største overskriftene, har Børgin også budt på andre verdifulle fiskeslag. Både det tålmodige flyndrefisket og det tidvis hektiske brislingfisket har satt sine spor i den lokale kystkulturen.

Flyndrefiske etter gamle kjøreregler

Fiske etter flyndre har lange tradisjoner i Børgin, og det foregår faktisk den dag i dag i de tillatte sesongene. Dette er et utpreget garnfiske der flyndregarnene settes ut den ene dagen og trekkes opp dagen etter.

I gamle dager fulgte fiskerne noen helt faste, uskrevne kjøreregler for hvordan redskapene skulle settes:

Garnlenka skulle alltid settes i retning fra nord mot sør.
Hver setting bestod som regel av 3 eller 4 garn koblet sammen.
I sørenden av lenka monterte man en oppstad (et tau som stod oppreist fra lina og opp til overflaten) og en dubbel (flyteelement).
Dubbelen måtte utformes og spikkes på en helt spesiell måte slik at den dukket elegant under og slapp taket dersom det kom drivis rekende på fjorden.

Det ble skilt nøye på maskevidden ut fra hva slags flyndre man var ute etter. De mest stor-maskede garnene på 7 tommer (7") ble brukt når målet var den gjeve gullflyndra (rødspetta), mens man gikk ned til 5 tommer (5") når man fisket etter den vanlige gråflyndra (skrubbe).

Brisling og tråling

I enkelte perioder og år har også brislingen fylt opp fjordbassenget. I disse årene ble det tidvis drevet et svært intensivt og hektisk trålfiske inne i Børgin, og da kom det gjerne store, spesialiserte trålfartøyer tilreisende fra hele landet for å sikre seg sin del av det trønderske brislingeventyret.

Storbåten på Bosnes

Les mer

Kultursti Verdalsgrenda – Straumen

Å gå hele stien fra Hommeldalen til Straumen regnes som en middels lang tur, men det er også flere muligheter til å gå deler av stien. Videre beskrives naturlige deletapper og distanser. Parkering og adkomst er markert i kartet. Rundturen er beskrevet mot klokka, å gå den med klokka er like fint og endrer lite på både tids- og energibehov.