Limomn og saltkjeler

Saltkoking: Det livsviktige «grå gullet» fra fjorden

I dag tar vi salt som en selvfølge, men i tidligere tider var det en dyrebar og livsnødvendig vare for å kunne konservere mat. Langs den beskyttede Børgin-fjorden boblet det i gamle dager friskt i store kjeler – her var nemlig saltkoking en utbredt tradisjon.

Kystboerens plikt og eget bruk

For å overleve vinteren måtte kjøtt og fisk saltes ned. Det var derfor helt vanlig at man brant (kokte) salt til eget bruk, og folk som bodde langs kysten hadde faktisk plikt til å gjøre dette.

Saltet man utvant på denne måten var ikke kritthvitt slik som det raffinerte saltet vi kjøper i butikken i dag; det var grått av farge. Likevel var det velsmakende i maten, og lokalbefolkningen mente det hadde en stor fordel: det var «ikke så hardt som kjøpsaltet». Hvis en bonde eller fisker var dyktig og fikk salt «til overs», kunne dette brukes som verdifullt byttemiddel. Det var for eksempel vanlig å bytte til seg never og bark (bork) som ble brukt til taktekking på husene.

Hemmeligheten bak sjøvannet i Børgin

For å få best mulig utbytte av kokingen, pumpet man opp sjøvann helt fra bunnen av de dypeste bassengene i fjorden. Siden Børgin er en beskyttet og tersklet fjordarm (en marin poll), var saltkonsentrasjonen nemlig betydelig større på dypt vann enn helt i overflaten. For å få tak i dette vannet brukte de lange, finurlige rør som var laget av uthulede trestammer.

Fellesskap, skatter og «salt-toll»

Når saltkokingen gikk fra å være til eget bruk til å bli en handelsvare, slo flere gårder seg sammen. De investerte i store, felles saltkjeler for å kunne produsere nok salt til videresalg.

Når produksjonen økte, fattet også myndighetene interesse. Det ble innført strenge lover og godkjenningsordninger, og det ble pålagt en egen «salt-toll» eller skatt på virksomheten. I år 1660 var denne skatten på en halv daler (½ dlr.) for hver kjel som var i drift. At dette var en lukrativ og voksende næring ser vi på statistikken fra det gamle prestegjeldet: I 1660 var det 10 gårder med store saltkjeler, men bare ti år senere – i 1670 – hadde tallet økt til hele 27 gårder!

Rundt hele Børgin lå disse produksjonsstedene tett i tett. Det var registrerte saltkjeler ved blant annet:

• Saltvollen / Rolslandet

• Vensvolla / Hamsås

• Bragstadlandet

• Lorås, Grandan, Gjørv, Bartnes og Bosnes

«Hjemmebrenning» på baksterjernet

I tillegg til de store, skattlagte felleskjelene, foregikk det en utstrakt og uoffisiell produksjon hjemme på kjøkkenet. Et gammelt sitat forteller litt om omfanget:

«Det var nok berre ikkje i dei store saltkjelom dei brende salt. Mor til Teodor hadde fortalt at dei brende salt kvar åt seg, liksom dei brende brennevin.»

Metoden hjemme var enkel, men tidkrevende. Man bar sjøvann i hus, kokte det ned i vanlige jerngryter over gruva til vannet fordampet, og tørket deretter restene av det fuktige saltet på baksterjernet.

Brenselmangel og slutten på kokingen

Akkurat som med kalkbrenningen, var saltkoking en enorm energisluker. Det krevdes enorme mengder tørrved for å dampe ut vannet. I år der det var «store fiskerier» langs kysten, ble det akutt mangel på brensel fordi all tilgjengelig ved gikk med til å salte og klargjøre fangsten.

Rundt år 1830 begynte skipsfarten til og fra Sør-Europa å øke kraftig. Det ble plutselig mye billigere og enklere å importere salt fra varmere strøk (hvor saltet ble utvunnet ved hjelp av solenergi), og dermed slukket gradvis bålene under de gamle saltkjelene langs Børgin for godt.