Arkiv: POIs

Fjuru

Husmannsplassen lå der husene er i dag.

Denne plassen har vært i den samme slekta fra 1865 da Gudtorm (husmann og skredder) bodde her sammen med kona Gurine. Han kom fra Gudbrandsdalen og var gift to ganger. I 1937 kjøpte det yngste barnebarnet hjemmet, og i dag er det fritidsbolig. Navnet «Fjuru» kommer nok fra den lange fjæra som gjør det mulig å gå ut til Kvamsholmene ved fjære sjø. Dette gjør at holmene bli landfaste en liten stund.

Det er flere sjøfugler som hekker på holmene, som i dag er fredet. Før ble det sanket både egg og dun der. Det ble også kjørt sand derfra, og holmene ble brukt som sauebeite fram til helt nylig.

Gudtorm var som nevnt en strandsitter. En strandsitter hadde ikke jord og husdyr, men borett ned mot sjøen. Sammen med to brødre kom han fra Lom i Gudbrandsdalen. Det var hungersnød og dårlige tider som tvang dem, sammen med mange andre, å vandre nordover i landet for å søke etter levebrød. Den eldste av brødrene, Paul, bosatte seg i Verdal. Han skal ha vært en av opprørerne i «Levangeropprøret» i 1851. Dette opprøret (Tranerørsla) ble dramatisert og satt opp som teaterstykke på Levanger under navnet «Raud Vinter». Paul måtte i tukthus for oppvigleri.

Den andre broren havnet visstnok i Lofoten. Gudtorm som var yngst, fødte 1830, ble gift med Gurine fra Stiklestad sokn. De kom og bosatte seg i Fjuruan rundt 1860. De hadde to barn. Sønnen Lørns giftet seg med Ingeborg F. Valberg og de fikk 10 barn. Men kort tid etter at det siste barnet ble født døde Lorns, 45 år gammel. Ingeborg satt igjen og skulle i tillegg til å oppdra alle barna også gjøre pliktarbeid på gården for å betale plass-leie. Det var nok hardt, men det gikk bra og alle barna vokste opp. I 1937 fikk en av sønnen (Leif) kjøpe plassen og noe jord i tillegg.

En kuriositet til slutt: Gulvet i naustet nortenfor her har vært gulv i Sakshaug gamle kirke. Før det kom dit hadde det vært låvebru på Ner-Kvam. Da det ble bygd nytt fjøs ble gamlefjøset revet og Leif fikk låvebruplankene til naustgulv. Det kan en kalle gjenbruk !

Kattaberget

(Litlmarka, Holmsveet)

Det står en gammel løe her som trolig stammer fra da det var husmannsplass mellom 1850 – 1910. Det var to generasjoner som bodde på den lille plassen. De dyrket litt potet, men alle som har bodd her drev med fiske. De siste plassfolkene på stedet (Ola og Paulina) hadde mange barn som alle døde i ung alder, bare en levde til han var 30 år. I 1910 ble plassen Kattaberget kjøpt som tilleggsjord til Sveet (Svebakk), et hjem rett ovenfor her eid av Jon og Olava Kvam.

Det går en historie som sier litt om livet her: Det var trange kår, og den eldste kona levde lenge etter at mannen døde, og da på fattigkassa. Mens mannen levde dro han og en til en høst til Stjørnafjorden for å fiske sild. Det hadde vært dårlig fiske her i fjorden, men lenger sør skulle det være bra. Så de tok med seg de garna som var brukbare og la i vei med båt og redskap. Det viste seg imidlertid at denne høsten var det nesten svart fiske i Stjørnafjorden, mens det rett etter de dro ble et stort innsig av sild her i fjorden. Kona gikk da i naustet og fant to garn som var så dårlige at mennene hadde lagt de igjen. På fjære sjø gikk hun ut og la ut garna, for så å gå ut igjen neste gang sjøen sank igjen, og plukka av silda. Da karene kom hjem på senhøsten hadde silda forsvunnet også her, men kona hadde saltet på to tønner med sild på det utradisjonelle fisket !

Litlmarka og Holmsveet var to plasser som lå vest for Kattaberget. Plassene ble solgt til Anton Grøn (Kvam) og lagt til Kvamsholmen som egne bruk i 1865.

Kvamsholmen

Dette er nok den eldste av Kvamsplassene. Den er nevnt allerede i 1701, men er trolig mye eldre.

I 1865 ble plassen kjøpt av Anton Grøn. Han kjøpte også opp Litlmarka og Holmsveet og slo alt sammen til et bruk. Flere av Grøn-slekta bodde her på Kvamsholmen fram til 1917 - da kjøpte Arnt Følstad plassen.

Rundt 1920 bygde Anton Haugberg sagbruk på berga vest for husene. Mye av tømmeret kom sjøveien, og det ble laget en lense nede på stranda. Det var også dampskipskai her.

Øst for husene er det et lite skjær som blir synlig på fjære sjø. Dette heter "Saltbuskjæret", noe som kan tyde på at det har vært saltutvinning her.

Stor-drivern Anton Haugberg

Når vi er her på Kvamsholmen kommer vi ikke unna å nevne "Gamel - Hauberin" (Anton Haugberg) og sagbruket han bygde her i 1912. Det går mange historier om Anton, og de fleste går på at han ville at ting skulle gå fort for seg. Det måtte foregå noe hele tida, og helst noe nytt og stort, og et av prosjektene var sagbruket på Kvamsholmen.

STORDRIVAR'N: Anton Haugberg fikk i gang stor aktivitet.

Mye av tømmeret kom sjøveien, og ble lagret innenfor en lense nede i bukta. Den videreforedlede trelasten ble skipa ut fra kaia her på Kvamsholmen. Bruket var i den tida stort og moderne. Som drivkraft var det en stasjonær mobilmotor, "Sleipner", som var bolta fast i berget og innebygd i et lite hus. Motorkrafta ga kraft til en dobbel klyvsag, en kappsag, og til å dra tømmeret opp fra lensa. Tømmeret ble skjært til plank, stablet og tørket. Sagbruket ga arbeid til 10-12 karer, som trengte mat - derfor var det også et eget "kokkhus" der det ble laga og servert mat av døtrene til Anton (Agnes, Ragnhild og Tina).

I 1933 solgte Anton gården til sønnen Johannes, og flyttet til Ekne der han kjøpte sagbruket Sjøenget.

Nedenfor bilder fra sagsbruktida:
“Kokka” Agnes Haugberg med “kavalerer” (v. Gustav Heggdal / h. Leif Kvam).
Arbeidslaget mellom plankestablene og foran motorhuset på Kvamsholmen (1912-1932).

Røverhistorier fra Kvamsholmen:

Beklager, vi fant ingen innlegg. Vennligst prøv et annet søk.

Trøa og Dammen

Trøa og Dammen var to husmannsplasser som lå like ovenfor her, begge ble ryddet og reist rundt 1830.

Den første som bodde i Trøa het Morten. Etter det kom Rasmus og Marta. Rasmus døde i 1860, 78 år gammel. Enka var igjen på plassen til rundt 1870, da ble jorda lagt ut til beite.

I Dammen er det visstnok samme slekta som har bodd helt fram til i dag. Et navn som går igjen på plassen er Ola. Den siste Ola som var husmann her ble gift med Olina fra Haselvika. Det var flere gutter fra dette området som fikk seg kone fra kystbygdene rundt Stjørnafjorden. Grunnen var trolig at det i den tida var et rikt sildefiske der, og det var mange mannfolk som dro dit på fiske, – så ble det litt annet fiske også …

I 1930 kjøpte Ola og Oline Dammen, og husmannsepoken var over. Navnet kommer av en stor dam ovenfor husene, men denne ble i sin tid omgjort til dyrkajord.

Bier !

Dere står nå foran bostedet til flere hundretusen bier.

Honning er blitt røvet fra ville bier i årtusener. Midt på 1800-tallet ble det startet med kuber med løse rammer i. Om vinteren har hvert bisamfunn en kube (ynglerommet). Om sommeren bygges det på med flere kasser etter behov (skattkasser). I en normal kube er det om vinteren ca. 20.000 arbeidsbier, og en dronning. Om sommeren kan antallet arbeidsbier øke til opptil 70.000, og i tillegg opptil 5000 droner (hannbier), som dør om høsten.

Lyst til å smake ekte Inderøyhonning ? Bestill her !
2020-06-07_1204

Storfossen

Elva som renner her samler vann fra flere grender på Utøy. Derfor har elva mange navn: «Hoinsåkerelva» som den heter her, deler seg like ovenfor fossen. Der er det Kvamselva som kommer ned, og lenger oppe blir den til Oppigardsbekken.

Går en videre oppover langs Hoinsåkerelva, så blir den til Melhuselva. Der kommer det også på en sideelv, Sannaelva, som blir til Hogstadelva. Melhuselva blir lenger oppe til Jystadelva, som blir til Lokanalen. Ikke rart det må bli Storfossen ! Gå litt lenger opp, så ser du den.

Denne fossekrafta ble i 1620-åra brukt til å drive en bekkekvern. Åkerstykket ovenfor heter den dag i dag: «Kveinnhusåkeren». Rundt midten av 1800 tallet ble det bygd et sagbruk her, drevet med vannkraft. Det stod helt fram til 1905, og i 1930 ble det startet et sementstøperi på den samme plassen. Sand hentet de i fjæra nedenfor, og vann fra elva. Om elva gikk tørr om sommeren var det et vannhull like ovenfor her: «Allergodthølet» – der stod det vann uansett hvor tørt det var.

Men i dag fosser elva ned, kun til glede for oss som nyter naturen. Og setter du deg under fossen en vårkveld, kan du nok høre NØKKEN !

Asphaugen

Asphaugen var husmannsplassen Sivert Larson og kona Ingeborg Anna Jystad fikk feste på 3. jaunar 1850. Husmannsplassen ble skilt ut fra gården mora Beret eide, noe som forklarer hvorfor det var såpass mye jord til plassen. Sivert og Ingeborg hadde to døtre, Anna Bergite og Jonetta. Plassen de rydda var forholdsvis stor, for de hadde ku, 4 sauer og gris.

Far til Sivert tok livet sitt da Beret lå i barselseng og skulle få Sivert. Beret fikk tatt over gården i 1847, og giftet seg igjen med Falkor Falkorson, som tok navnet Undersaker. Falkor var 21 år yngre enn Beret, og det var nok meninga at de skulle drive gården lenge, derfor fikk Sivert (som hadde odel) et stort jordstykke til husmannsplass (Asphaugen). Men det ble tungt økonomisk for Falkor og Beret, og i 1851 måtte de selge gården til naboen på Hegdal. Da tok de «kårjord» nede ved sjøen her, og kalte hjemmet for «Kåret». Senere ble jorda solgt til Kristian Rostad, som kalte stedet for Lysaker.

Asphaugen er ikke nevnt i tellinga i 1891.

Nedenfor Asphaugen (har du passert, eller kommer snart til) er en bukt der du på fjære sjø kan gå nesten 100 meter ut. Disse har du flere av langs kulturstien. Her kunne en sette line på fjære sjø, og da det ble flo bet fisken. Da det ble fjære igjen kunne en høste fangsten.

Naustgjale 1 og 2

Det var to husmannsplasser som het Naustgjale. Den nederste ble bygd rundt 1850 og lå rett nedenfor her – der hytta «Solbu» ligger. Det var Ola Sivertsønn og kona Olava Henriksdtr. som rydda denne plassen. De hadde 5 sauer og satte 4 tønner potet. I tillegg var Ola skredder. Men etter 1875 ble Ola blind og da flytta de hit – der Naustgjale 2 lå. Det var nok barna (Lorns og Johannes) som hjalp dem med å sette opp denne plassen. Men denne plassen eksisterte ikke lenge.

Etter at Ola flytta fra Naustgjale 1 skjedde noe som var svært uvanlig på den tida: Gårdeieren (Hegdal) skulle ha ny husmann i Naustgjale, og det måtte være en dugande mann. Men til Naustgjale kom det en kvinne uten mann, Ragnhild Sivertsdtr. f.1837. Mora var fra Høsslandet og faren var sjømann men druknet ung.

Om Ragnhild ble det sagt: Alt kan hun gjøre bedre enn en mann. Hun var et kraftig kvinnfolk med godt hode. Om sommeren var hun budeie på Simadalen i Nordfjellet, og om vinteren var hun «taus» (tjenestejente) på Hegdal. Men i tillegg var hun med som mannskap på fraktjekter fra Inderøy, som seglet til Trondheim med jordbruksvarer og hadde handelsvarer i retur.

Det går en historie om Ragnhild: En gang hun var med en jekt til Trondheim kunne det gått riktig ille på hjemturen om det ikke hadde vært for Ragnhild. Jekteieren og og en annen som var med som mannskap hadde festa i byen rett før de skulle dra, og var dårlig skikka for reisen – men jekteieren ga likevel ordre om å kaste loss. Da de kom ut i Strindfjorden blåste det opp og sjøen slo over jekta. Ragnhild ble alene om å føre jekta hjem, for de to andre hadde sovna under en seilduk. Jekta kom seg hjem og Ragnhild fikk skryt, men de to andre fikk bank av sønnene til jekteieren. De var visstnok avholdsfolk og likte ikke slik oppførsel !

Rundt 1900 begynte Ragnhild å slite med helsa, og flyttet til Sjøenget der hun bodde resten av livet. Husene i Naustgjale ble revet og jorda lagt tilbake til gården igjen.

Lysaker

Lysaker er et selvstendig bruk som aldri var husmannsplass, men kåreiendom* til Undersaker østre. Det var Folkvart Folkvartson og kona Beret Sivertsdtr. som i 1851 flyttet hit som kårfolk da de solgte Undersaker. De kalte plassen «Kåret». Se forøvrig forhistorien på egen tavle om husmannsplassen Asphaugen noen hundre meter mot lenger bort langs stien (østover mot Straumen).

Like før 1900 kjøpte Kristian Kvam dette bruket. Han kom fra husmannsplassen Lunden under Rostad (se eget oppslag i nærheten av Kveinnbua nedenfor Rostad) og flytta med seg stua derfra med robåt. Stua satte han opp litt sør for de opprinnelige husene. Plassen fikk nå navnet «Lysaker». Denne stua med tilbygg er fortsatt i bruk.

I tillegg til jorda har fiske vært en viktig del av livsgrunnlaget for de som bodde her.

* Kåreiendom/Kårbolig: Ved generasjonsskifte i landbruket er det tradisjon at avtroppende generasjon får «kår» hos overtakeren, som flytter inn i hovedbygningen. De eldre flytter inn i kårboligen, som kan være del av hovedbygningen, eller et eget hus på eiendommen.

Rategnet

Her er påvist en gravhaug, men den er vanskelig å se idag.

Husmannsplassen Ratenget ble anlagt her rundt 1820 og ble nedlagt før 1875. De som ryddet plassen var trolig Ola Iversen og Serina Andresdtr. Revika.

Trolig var de eneste plassfolket i Ratenget. Plassen var omkring 7 dekar.

Det har også vært fotball-løkke her fram til slutten av 1970-åra.