Vandring del 3: 2. Sundnes

Da fortsetter vi vår vandring. For lettare å koma ned av berget er det laga trapper ned på volden. Og over Volelva er det bru. Litt lenger fram låg det 2 husmansplassar for 100 år sidan. Det var Reina (Vollen) og litt nedafor Vol-voln. Reina låg som navnet seier, under ei rein ved grensa mellom Vola og Sundnes. Dei som budde der kring 1900, heitte Anna og Martin. Det var vissnok berre ein generasjon som budde der. Volvollen er ein eldre plass med busetting kring 1750, men låg truleg aude ei tid. I 1891 budde Johan Øren og Elise Margrete Eliasdatter der. Han hadde etternavnet Øren av di han i oppveksten var fergemannsdreng og budde på Kreygårdsøren ved Sundfærhus på Steaumen. Ho var av noko «finare folk». På morsida Grønfolket i Vika, og på farsida sorenskrivar Riber i Fosen. Men det står det var armodsleg og lite av jordisk gods på den vesle plassen. Men når det gjalt avkom vart det mange born der som greide seg bra. Den mest kjente var Elias Volan, (1887- 1974) som var ein ihuga fagforeningsmann og politikar. Han gjekk frå Det Norske Arbeiderpart til Norges kommunistiske Parti to gonger! Og må vel reknast som radikalar som lett kom i strid med sine eigne. Det står skrevi om han i Eynni Idri, 2010.

Volan må vera ein av gardane på Inderøy som strekker seg lengst, frå fjorden og 3 km. i luftlinje opp mot toppen av skogen som ligg 249 m.o. h. Gardsnavnet er skrevi på forskjellige vis. På 1500 talet: Waardenn. Truleg har det stått ein varde på Volkammen, og at navnet kjem truleg av varde.
I 1834 vart garden sjølveigarbruk når Kristian Berg fra Mosvik, og Ellen Myr fra Ytterøy kjøpte garden. Dette var svært dyktige folk, og hadde garden i 40 år. Kristian var med i første heradstyret på Inderøy i 1838. Og der var han med i 30 år! I tillegg var han medhjelpar i kyrkja og for presten. Medhjelparen var oppnevnt av biskopen, og var ein akta stilling. Han hjelpte presten med arbeid i kyrkjelyden og styring av visse legater, sosialstyret, verjeråd og sokneråd. I tillegg hjelpte han presten med prestekleda, og sat framme i koret når det var gudsteneste. Det skal vera Kristian og Ellen som har sjenka døypefonten (dåpsengelen) som står i kyrkja.

Men no går vi vidare, og kjem fort over på gardsnr. 9, Sundnes. For alle buplassane som har 9 som gardnr. er av Sundnes, og det er i alle fall 150 bruksnr. Så også dei 2 første heimane som vi passerer: Risan 1 og Risan 2 (også kalt Hestrisan.) I 1865 var Lars og Marta plassfolk på Risan 1. Lars var «plogmann på Sundnes», og var vide kjent for sine ferdigheter. Løchen sende han også i pløyetevling, der han gjorde det finfint. Men han måtte kjøyre med to unghestar slik at det gjekk for fort til at han vant. Eit barnebarn av Lars, Lorns rydda og bygde hus på Risan 2. Men når faren, Johannes, flytta til Trondheim, flytta Lorns til Risan 1, og leide bort husa på Risan 2, til den plassen vart solgt i 1947. Denne plassen var den siste humannsplassen som vart rydda under Sundnes, og den siste som vart sjølveigarheim. I 1921 fekk Lars kjøpe Risan 1, og husmannstida var over på Risan.

Det var mange husmannsplassar på Sundnes. På 1700talet er det registrert 6 plassar. Men på 1800talet auka det fort, og det er nevnt 28 av dei i «Husmannssoga for Inderøy.» Det som er spesielt er at første husmannsplassane som er omtala (1701) ikkje låg på Sundnes, men Anders Bårdsen var på Valberg, og John Siverssøn på Holmen. Det var nok eigendomar som eides av Sundnes. Valberg ligg på Utøy. Korleis Holme som er nevnt, vites ikkje.
Når vi fortsetter vandringa langs bukta, kjem vi til ei lita slette der det står eit flott kvilehus. Her er det tak over hode, så dersom du vil beskue sjøen, den lange fjøra eller sjøfuglane, kan du både få skugge i sola eller sitte tørt om det regnar.

sundnes_gard

Men her står det også eit oppslag om Sundnes, eller «Synnes» som vi seier lokalt.(tyder vel det søndre nesset.) Det finnes masse informasjon om garden og folk som har levd der. Den er først nevnt i 1430 åra. Da var det erkebisbegods. Etter reformasjonen vart det krongods og fogdegard. Men fra 1668 kom den i privat eige. Eigarane som har satt spesielle spor etter seg er Cristian Wittrup og sønen Peder, 1691 – 1781. Familien Angell, 1781 – 1839. Men storheitstida var nok frå 1847, når Herman Løchen overtok. Han hadde garden til sin død i 1876. Han var ein foregangsmann på mange områder, noko du skal få høyre om neste gong. Og garden var i den tida på 1000 da. dyrka og drenert mark.

Etter han var det fleire eigarar fram til 1921, da komunen nytta forkjøpsretten sin, og tok over garden. Da var det at mange av dei som hadde vore husmenn fekk kjøpe plassane sine. Det var også fleire som fekk kjøpe seg jord for og bygge seg ein heim på. I alt kring 30 i talet. Kommunen tok også av ein parsell av jorda, før dei solgte resterende 500 da dyrkajord, og 100 da. skogland, til presten Egede Nilsen Severus. Han ville bruke eigendomen til barneheim for foreldreløse og hjemløse gutter. Såleis vart det barneheimsdrift der fra 1923 til 1948.

I 1950 kom Nils J. Aunet heim frå USA, og kjøpte garden. Og i dag er det andre generasjon etter Nils og kona Jossefine som eig garden.
Når Aasmund Olavson Vinje var på Inderøy i 1860, budde han på Sundnes og skreiv i Ferdaminni: (Kvar han sat når han skreiv er det mange tankar om, men at det var landskapet på Inderøy han skildra er det ingen tvil om!)

”Her ser eg fagre fjord og bygder, som mange gamle kjemper bar, med mange slike store dygder, at tidt me trur det gudar var”.
”Nei, dette er best nordafjells, ja kanskje i hele landet. Det er stort, det er rikt, og det er fjorder og landskap i det mest yndefulle samspell”.
”Slike sommardagar og slike ljose, milde netter med blomsterduft har eg aldri hatt som på Sundnes...”

God Inderøyreklame desse sitata!
Så berre sitt på benken her, og sjå det med eigne augo det Vinje beskreiv!

Vandring del 3: 1. Håggåholmen

Når vi står på denne holmen, som ikkje er nokon holme lenger, for det har vorte laga veg over øra der det før var veg berre når det var fjøre sjø. Men i 1969 vedtok kommunestyret og legge ut området til friområde, da vart det også teki ut fjell ovanfor her, og fylt opp slik at holmen vart landfast. Heile Friområdet er 56 da. stort og omfattar holmen der det var 3 husmannsplassar og fleire naust. I tillegg til Holmen er også husa i «Ner-Håggån», også kalt «Sjø-Håggån», med.

Alt dette vart ein eigendom i 1901, når husmannen Mortinus Hjulstad kjøpte det. I 1918 tok sonen John og kona Hanna Elise over eigendomen.

Neste gong eigendomen kom for salg, brukte staten forkjøpsretten, slik at det vart friområde. Ner-Håggån leies ut til beite, husa skal no vissnok restaurerast (noko som er på tide) Resten av eigendomen kan almenheten nytte. Og her kjem kulturstien også. Det står ei opplysningstavle som fortel om kulturstien som går i begge retningar langs sjøen.

Ute på holmen var det 3 husmannsplassar sist på 1800 tallet. Inne i grunnmurane på ein av plassane (Jon-plassen), er det laga ein gapahuk. Jon var fiskar og fjøskar på Sundnes. Han og heile familien (mange born) flytta til Levanger i 1898. Men dersom dei som budde her for 120 år sidan, hadde sett oss som går tur her og nyter natur og livet kring oss, hadde det nok vanka komentarar som: Dagdrømmere, latstokker, giddeslause? Desse jordstykka som dei rydda og arbeide opp til dyrkajord i fritida, som for dei var naudsynte for å overleva, har no vorte «friarealer» for oss!

Da dei starta var det stor skog her. Men dersom vi er her ved fjøre sjø, ser vi store blatbunnsområder i strandsona som er like eins i dag som før. Kansje er dei endog vorte større? Det har runne mykje vatn ut i havet også her !

strandsone

Dei grønne felta viser desse områda, som er samanhengande fra Sundnesleiret, Kvamsholman og til Undersåkerskjæret. I følge Naturbase fra Miljødirektoratet er heile området på ca. 1400 da. Og dette har til alle tider vore eit viktig område for sjøfugl. Forskjellig fugl til dei ulike årstider, men også nye arter har kome inn.

Det mest i øyefallende forandring i dag er dei store flokkane med Grågås og Kortnebbgås som det er flest av, men også Kvitkinngås og Canadagås er i hopetall. Desse kjem serleg frå Nederland og Belgia og mellomlander her før dei dreg til nordlegare plassar, serleg Svalbard, for hekking. I 2014 var det registrert 76000 kortnebbgjess som mellomlanda i Trøndelag.

Dei kjem vår og haust. Her finn dei mat i eit miljø dei liker. Og når dei har eti seg mette etter 2 til 3 veker dreg dei vidare. Dei kjem sist i april, og reiser som regel midt i mai. Desse høyrer til andefamilien. Hoa kalast: Gås. Hannen: Gasse. Fellesbenevnelse : Gjess. Men så har vi dei stabile fuglane her i andefamilien, og da serleg Ærfuglen. Her får han- og hofuglen navnet: «Ekall og E». Skilnaden på levesettet til Gjess og And kjem av at And dykker og svøm godt under vatnet, mens gåsa kan svømme, men ikkje dykke, men er ein framifrå flygar, difor dreg dei dit det ikkje er snø og is om vinteren for å finne mat. Men Ekallen og kjæringa dykker og fin mat på blatbunsområda her. Men midt i mars kjem det ein kjent fugel hit som det altid er moro og sjå, for da er våren i annmars. Kven har vel ikkje sett Tjelden ( med raud fota og raudt nebb?) Årets fugl! (2018)

På dei 3 Kvamsholmane er der fleire fuglearter som hekker. Derfor er 2 av holmane freda i hekketida. Den tredie er landfast ved fjøre sjø slik at reven kjem dit. Derfor hekker ikkje fuglane der, og freding der er unødvendig. Fredetida er frå 15/4 – 1/7, og da skal fuglane ha fred! Men også dei to freda holmene står no i fare! Dei siste åra har det bygd seg opp ein val også ut på dei, slik at rovdyr kan koma seg også dit for å plyndre egg og unger. Men farene kjem også luftvegen: Dei seinare åra har vi fått ein stor auke av ørn, hegre og stormåse som lever i «sus og dus» i hekketida. (Rovfuglar og rovdyr må fredast veit du!) Ærfugl og småmåsen får ikkje fostre opp ungar og bestanden av dei krymer veldig!

Før vart det sanka egg på holmane til matauke og for salg. Serleg til baking var egga gode. Derfor vart det solgt egg til bakarane i bygda. Men denne inntekta mista grunneigarane når væra vart freda. Og det går mange historier om folk som nattestid var og skulle sikkra seg nokre egg. Dette gjekk ikkje så bra altid, og det kunne bli både «sure» egg og «blaute» minner om turen. Dette var jo også inngripende i naruren, men eggsankinga vart avslutta etter eit par uker, og da la fuglane nye egg som fekk væra i fred og bestanden var stabil. Å gripe inn i nature er ikkje enkelt, anten ein er eggsankar eller byrokrat?

Kvamsholmane vart også nytta til beite for sauene. Men vart det tørrsomar vart det lite av både gras og vaten å finna. Derfor vart det slutt med det. Men det var no radig med gjerdinga der! Men no startar vi turen i kulturstien rundt Sundnesbukta. Når vi tar av vegen som går frå 755 og ned på Haugen friområde, kjem vi fobi der steinen til veg ut på holmen var utsprengt i 1970. På øvre side av stien er det kulturbeite til ungdyr. Her veks det edellauvtrær av fleire slag, serleg er hassel i øyefallende. Spesielle planter er skogskjegg. Beitet høyrer Hjulstad østre til. Gården ligg lenger opp, ved riksveg 755. Garden vart flyta i 1848 dit den ligg i dag, av første distrikslegen i nordre Innhered, Ivar Winfeldt Buch, som budde der til i 1855. Han bygde ei flott stuelån med tilhørende hageannleg som kunne ein distrikslege være verdig. Før låg begge Hjulstadgårdene på høgda der Hjulstad vestre (øvre) ligg i dag.

Når vi går vidre kjem vi opp på Hjulstadskjæret. Her er det benker, og eit storslått overblikk av vekselvis sjø heilt opp til skjæret, eller tørrlagt sjøbotn fleire hundre meter bortetter. Avhengi av tidevannets stilling. Men mellom full flo, til det er full fjøre går det 6 timer og 12,5 minutter. Kan hende blir det lenge og sitte, men her er forandringa merkbar også på kortare tid. Hugs normalt er det ca. 2,5 høyde meter i skilnad på havnivået her. Men når det er nymåne og fullmåne blir skilnaden kansje over 3 meter. Dette er det sol og månes nærhet til jorda som påvirker med sin tyngdekraft.

Men andre stader på kloden kan skilnaden koma opp i 15 meter. Men også her på berget kan «springfloa» by på problemer når vi skal fortsette vår vandring. «Springflo» blir det når det er «utavær» (vestavind), og fullmåne eller nymåne. Klokka 12 kan sjøen da koma så høgt at den flaumer over første del av stien. Men det står på berre eit par timar så renn sjøen ut att og leira vert tørrlagt att. Størst er fjøra kring påsketider, og langfredag har langfjøre sa dei før. Men «springfloa» er oftast om hausten. Nei, her må ein fylja med almanakken om ein skal koma vidare. Og rundt heile bukta er det 1,5 km. Så gjer Dere klar til neste «vandring.»

Vandring del 1: 1. Vangshylla

Langs stien har det foregått mye spennende opp gjennom tida. Nils Undersåker forteller i denne artikkelserien om selvopplevde hendelser og gjenfortalte historier om folk og hendelser langs stien. Svein Jørum har illustrert mange av artiklene. Vi startar frå Vangshylla. Den personen eg først og frems tenker på da, er Georg Voldseth. Mitt første møte med […]

Vandring del 1: 2. Husmannsplassane

Frå Vangshylla tek vi gamlevegen, som vart laga først på 1800-tallet og vart brukt fram til 1930, da det vart ny veg til Vangshylla. Vidare opp bakkane til Dalenget. Her kjem vi dit husmannsplassen ”Lisa-råa” låg. Før vi fortsett, skal vi sjå litt på historia til husmannsplassane generelt. Før år 1720 var det svært få […]

Vandring del 1: 3. ”Gælnværsnatta”

Når vi tek vegen som går mot Rotvold, kjem vi dit ”Sjøbakken” låg. I 1875 var smeden Peder Sveinsson og Jakomina Jonsdotter plassfolk der. Dei fekk ei dotter, og navnet Jakomina likte dei så godt, at dei kalla dotter si og for det. I 1891 vart ”Sjøbakken” nedlagt som husmannsplass. Vi vandrar vidare til ”Syvsvedalen”. […]

Vandring del 1: 4. Bjønndrapet

I dag går vi fra Sysvedalen, over Bjønndalen, utover ”Halleran” mot Sjøbygda (Forsgrenda). Det som er spesielt med stien her, er at det er einaste leia ein kan kome fram i dette terrenget. Etter å ha passert hyttefeltet på Rotvold, kjem vi til ein lysning som ein gong har vore dyrkajord, ”Rotsveet”. Det ligg i […]

Vandring del 1: 5. Bedemannen

Når vi har fortært nistepakken oppe på ”Høghallaren”, starter vi opp att. No går stien langs ein fjellskrent med ei ur under. Vi får tru det går betre med oss enn med ein kar frå Sjøbygda som hadde vore på Vangshylla eit ærend. Der hadde han fortært sterke saker, og ballansen var vel heller dårleg, […]

Vandring del 1: 6. Sjøbygda

– eigentleg er dette to grender: ”FORRSGRENDA” – som på 1800tallet hadde 6 heimar, i dag er det 3 som er fast busett. ”ULVINBAKKEN” – der var det også 6 heimar på 1800tallet, men i dag er det berre ein plass som har fast busetting. Men i begge grendene er det fleire sommarhus. I Ulvinbakken […]

Vandring del 1: 7. Mat og vær !

Ved stien mellom Sjøenget og Mariaplassen står det ein lund med store almetrær. Går vi attende i tid – før 1800,var alm nærmast eit ”hellig ” treslag. Eit gamalt ordtak sa:”Eit almetre er meir verd enn heile skogen.” Grunnen var nok at barken på alm var ein viktig ingrediens når dei laga barkebrød. Furubark var […]

Vandring del 1: 8. Året er 1705, ein søndag først i mai

Peder Råen og kona, plassfolket på Rå (eller Råa som dei sa)kjem gåande på stien over berga frå Sjøbygda til Rå. Dei går kveldstur for å sjå og lukte våren her. For da som no – over berga her når blåveis og kvitveis står som ein skog – får du eit «vårkikk», av og nyte […]

Vandring del 1: 9. Rostadsjøen – Alle’en – parken

I 1823, da Massi Olsdatter Rostad gifta seg med Jørgen Richter, stod det 3 tre i hagen på Rostad. Ei rogn som ho hadde planta som barn, ei osp og ei selje. Sidan vart det fylt på mange hundre lass med jord i hagen og på berga nedafor. Det vart planta ei mengde med tre […]

Vandring del 1: 10. ”Plasskaillan”

Når du har fått med deg det som står på oppslagstavla på Rostad tek du stien ned mot Rostadbakkan. Her gjekk husmennene til og frå arbeid på gården. Her gjekk ”krøttera” når dei skulle på beite, og her går du for å sjå og høyre. Rostadbakkan besto av ein liten koloni husmansplassar. Maria Hegdal Valberg […]

Vandring del 1: 11. Husmannens levekår

Vi er fortsatt i Rostadbakkan, nærare bestemt i Nerbakken. Den 5. april 1836, underskreiv (med iholden penn) Jakob Pedersen Rostadbakken, husmannskontrakt med Jørgen Richter, på at han skulle få overta halvdelen av plassen som Peder Jakobsen (faren) hadde, under visse forpliktelser: Han skulle betale 5 Speisidaler i årleg leie. Det skulle være forsvarleg gjærde rundt […]

Vandring del 1: 12. Industrieventyret på Rostad

Har du hatt det triveleg i ”Kveinbua”? Det var der vi skiltes sist. Du har nok høyrt vatnet som renn i bekken like bortanfor, (Kvernbekken) og så har du vel sett på den flotte ”Kveinhusmuren”, som var grunnmur for ei kvern, dreve av vatnet i bekken. ”Kveinhusmuren” er den einaste synlege rest av det som […]

Vandring del 1: 13. Dei siste plassfolka

Når vi går stien frå ”kveinbua”, forbi der saga sto, kjem vi gjennom eit plantefelt med furu. Kjem vi i august er furuplantene omkransa av rosa blomster som går over i purpurrau farge. Det er Geitramsen som dekorerer vår vei. Så kjem vi dit husmannsplassen Kvernbakken låg. Kring 1820 rydda Petter Kristian Brunech denne plassen. […]

Vandring del 1: 14. SKREDDAREN.

Når vi går gammelvegen frå Hegdalsness, forstår vi dette var berre ein kjerreveg. Men når første bakken er unnajort, kjem vi til ei lita slette: ”Haugabakken”, dette var storåkeren i ”Nausthaugen”, ein husmannsplass litt lenger fram. Siste plassfolka her var Olive og Sivert Jørginus Arntsen. Sivert, f. 1836, for rundt på gardane og sydde kleda. Han tok 2 kroner for å sy ein dress. Når skreddaren kom måtte kjøkenbordet være ledig, for han sat oppå bordet når han sydde.

Vandring del 1: 15. Siste etappe

Vi går langs åkerkanten ned mot Hegdals-skjæra. Her stod det laksenot før, men no står det berre eit par jarnteiner utpå skjærspissen som var brukt til og feste landgarnet i. Men fint er det her bortover svaberga, der stien snor seg mellom einerbuskane. Dette har dei nok sett dei som har hytter her og. Ei […]

Vandring del 2: 1. Brennvinsbøtta

Vi har no forlenga kulturstien Vangshylla – Undersaker, til Håggåholmen. Vi skal no vandre den nye leia, fra det ene friområdet til eit anna: Simastøa – Haugen. Også her skal vi stoppe opp når vi passerer severdigheter av gamal og ny dato. Ved parkeringsplassen i Simastøa er det kartoppslag over kulturstien begge leiene. Det var […]

Vandring del 2: 2. Eit «karsleg» kvinnfolk.

Det første kulturminnet vi møter når vi starter på ”Sjøbakkin”, er Naustjale. Det var to plasser som heitte det. Den eldste låg nærmast sjøen. I 1850 fekk Ola Sivertsønn og kona Olava rydde seg husmannsplass her. Det var søstra til Ola, Beret som var gardeigar. Ho var enke, og såleis hadde ho nok bruk for […]

Vandring del 2: 3. Lin-fiskarane på leira

Vi tek av frå ”Sjøvein” til høgre, da passerer vi der ”Asphaugen” låg. Dette var husmannsplassen som Sivert Larson og kona Ingeborg Anna Jystad fekk feste på i 1850, av mora, Beret, og stefaren Falkor. Dei hadde to døtre, Anna Bergite og Jonetta. Plassen dei rydda var forholdsvis stor for dei hadde ku i tillegg […]

Vandring del 2: 4. «Storfossen»

Vi går langs elva eit stykke oppover til det kjem ei bru over elva. Eit lite stykke lenger opp er det ein foss,”Storfossen”. Elva som renn her, samlar vatn frå fleire grender her på Utøy. Derfor har elva mange navn: Hoinsåkervlva som den heiter her, deler seg like ovafor fossen. Der er det Kvamselva som […]

Vandring del 2: 5. Om folk og skatter på «Hølma»

Når vi fortsetter vår vandring, og passerer fleire fritidshus, ser vi Kvamsholmen. Den er nok den eldste av husmannsplassane på Kvam. Den er nevnt alt i 1701, men er nok mye eldre. Her har det vori aktiviteter av mange slag i dei ulike tider: Fisket har vore dreve herfra til alle tider, kaiannlegg, saltutvinning, gårdsbruk, […]

Vandring del 2: 6. Stor-drivarn Anton

Når vi er på Kvamsholmen, kjem ein ikkje unna ”Gamel – Hauberin” og sagbruket der. Dette var i den tida storindustri. Derfor må eg fortelle litt om denne mannen som fekk til så mye.

Vandring del 2: 7. Om salt og hårde tider

Når vi går frå Kvamsholmen, kjem vi forbi der det har stått ei saltbu. Nede ved sjøen er det ei grop i terrenget der sjøen renn inn når det er stor flo. Der demte dei att slik att sjøen vart verande der.

Vandring del 2: 8. Skogsvandring

No skal vi vandre i fint og fredfullt skogsterreng på fine stier, der gran er det dominerande treslaget i forskelige utviklingstrinn. Fra spirende granfrø, plantefelt til hogstmoden skog. I ei tjønn fins det amfibier, i tretoppane syng fuglane og mellom trea leikar rev og hare ”sisten”, du må berre gå varsamt, sjå og lytte så opplever du alt.

Vandring del 2: 9. Røvika eller Revika ?

Når vi går frå Kvilbua og Markaplassen kjem Revika som det blir sagt, eller Røvika som det skrives, til syne. Første gong ein finn garden omskrive er i 1490, da omtalt som Rørwiik.

Vandring del 2: 10. Ørsebekken og Havet

Vi satte oss på ein benk i forrige vandring. Hustuftene etter husmannsplassen Øssebekken, som det seies til dagleg, ligg på sletta nedafor her. Når vi no sit her, skal eg fortelle litt om denne plassen. Navnet kjem truleg av ”aur” (ør), grusør i utløpet av Havelva. I 1865 dreiv Lorns og Margrete denne plassen. Lorns […]

Vandring del 2: 11. Holmen eller ?

Holmen, som ikkje er nokon holme, for den er jo landfast, men det er i nyare tid det er laga fylling så ein kan koma over om det er flo sjø. Men den har fleire navn: Haugen friområde, Volholmen, Hjulstadholmen,Jonholmen og Håggåhølmin.

Tjeld. Foto: Torbjørn Løseth

Vandring del 3: 1. Håggåholmen

Ute på holmen var det 3 husmannsplassar sist på 1800 tallet. Inne i grunnmurane på ein av plassane (Jon-plassen), er det laga ein gapahuk. Jon var fiskar og fjøskar på Sundnes.

Vandring del 3: 2. Sundnes

Da fortsetter vi vår vandring. For lettare å koma ned av berget er det laga trapper ned på volden. Og over Volelva er det bru. Litt lenger fram låg det 2 husmansplassar for 100 år sidan. Det var Reina (Vollen) og litt nedafor Vol-voln.

Vandring del 3: 3. Sundnesnesset

No fortsetter vi turen langs fjæra. Mellom åkerkanten og flomålet ser vi fleire planteslag som trives her i overgangen mellom sjø og land: Som ulike strandengtyper, bl. a. saltsivengler og driftvoller. Lenger ut finnes salturt og havgras.

Vandring del 3: 4. Sundnesnesset – Jægtvolden

No fortsette vi opp over Sundnesnesset. (Litt pussig namn dersom ein går til tydinga av namnet Sundnes: Det søndre nesset. Da vert Sundnesnesset: Søndre ness nesset!)

Vandring del 3: 5. Sundneshamna

Når vi går frå Jægtvolden tar vi stien mot Sundneshamna. Dette var leia dei gjekk når dei skulle på handel eller skulle ut å reise med «dampen».

Vandring del 3: 6. Sundneshamna mot Straumen

«Hamnavegen» går frå Sundneshamna, forbi Sundnes og endar i riksv. 755. På dagens bildet ser vi i forgrunnen dei to kaiene og småbåthamna. I midten gamelkaia med lager-huset, i dag er det Stornes rederi som eig denne.

Vandring del 3: 7. Straumen

Når vi sit her på benken som minner om eit vikingeskip, går tankane lett attende i tid. Går vi berre 50 år attende, var det nytte-trafikk her på sjøen, særleg til Sundneshamna. Går vi enno 50 år attende, var det stor trafikk av jekter som frakta kalk frå Straumen. 

Vandring del 2: 11. Holmen eller ?

Navnet skjemmer ingen heiter det; men navnet kan være så ymse.

Så også dit vi kjem no på siste del av vår vandring.

Holmen, som ikkje er nokon holme, for den er jo landfast, men det er i nyare tid det er laga fylling så ein kan koma over om det er flo sjø. Men den har fleire navn: Haugen friområde, Volholmen, Hjulstadholmen,Jonholmen og Håggåhølmin. Kva som er rett og gale skal vera usagt, men sett i rett samanheng blir vel alt rett:

Haugen friområde heiter det, etter at kommunen regulerte det til friområde.

Jon heitte han som eigde området før – derfor Jonholmen.

Eit kjent motiv tatt utover sjøen fra Volsvingen, er holmen med Kvamsholmane og Ytterøya i bakgrunnen, så får vi Volholmen.

Før det var husmannsplassar der, var det Hjulstadgardane som åtte halvparten kvar av holmen, derfor Hjulstadholmen.

Håggåhølmin har sitt opphav fra 1901, da husmannen i Håggån kjøpte Holmen.

Plassen Håggån, som ligg eit stykke opp frå sjøen, er nevnt i skrifter fra 1701, da var Ola Olson husmann her. Han var 65år og hadde ein son på 6år. Altså ein produktiv kar, det står ikkje noko om moras alder.

Det har budd mange slags folk her, som smed, skreddar, hovslager, fiskar, men det har vore folk her alt i ”heidnom old” (før den historiske tida). Nedafor husa er det funne ein gravplass, truleg frå steinalderen. Altså for nesten 4000år sidan! Husa som står der ser ikkje så gamal ut, men er ikkje noko pryd i kulturlandskapet.

Mortinus Sefaniasson, som budde her i 1886, hadde nok gremma seg om han hadde sett korleis plassen blir ivaretatt, for det var ein handlingens mann. I tillegg til jordarbeid (pliktarbeid) var han skreddar og sildefiskar. I 1901 vart alle plassane på Holmen ledige, da slo han til og fekk kjøpe heile Holmen, itillegg til Håggån. Så no vart han laksefiskar også. For på holmen var det laksevald. Han betalte 1000kr. til Hjulstadgårdane, ein rimeleg pris sjølv i den tida. Som oftast var ikkje bøndene strikse på prisen når dei solgte til husmenn.

I kultursti samanheng, og av mange blir Holmen såleis kalt Håggåhølmin.

Men før holmen vart lagt under Håggån, var det tri husmannsplassar der.

Det som var spesielt var at Hjulstadgardane åtte kvar sin halvdel av holmen, delt etter der vegen går.

Holmen I (Edvardplassen) låg lengst ut mot sjøen i livd av ”Sjåpåberget”, og med gardgrensa beint gjennom plassjorda. Derfor hadde husmannen pliktarbeid på begge gardane.

Dei siste plassfolka der var Edvard og Serina. Han var kjend som ein robust og fripostig kar. Han skulle være ein vågsam seglar og var på Lofoten mange vintrar; og stod ikkje med huva i handa same kven han møtte. Han var også ein sers flink symjar, noko som ikkje var vanleg i den tida. Det er fortalt at ein gong han var med rutebåten, og det gjekk litt tid før båten kom til kai, hoppa han i sjøen fult påkledd og svømte i land. Han skulle vise desse landkrabbane på båten korleis sjøen skulle meistrast. Han var også sers ordhag, og kunne tala ”Roma midt imot”. Kring 1900 flytta dei til Byåsen der kona, Serina var ifrå. Dei kjøpte ei stue der det hadde budd tæringsjuke folk.

Like etterpå døyde både Edvard og Serina av tæring. Likeså to av borna deira. Stua vart etter dette brent.

Dei andre to plassane låg ein på kvar side av vegen, og var såleis under kvar sin gard.

Holmen II (Johannesplassen) låg på østre side av valen,og var den første som vart rydda. Da var det stor tømmerskog bortover grusryggen her. Dette var ein liten plass med ei lita stue, men mannen Johannes var også liten av vekst. Han var destilatør på Sundnes brenderi, og var såleis meister på den første Sundnesakuaviten. Derfor vart det ikkje så mye anna arbeid utover pliktarbeidet på garden.

Holmen III (Jonplassen) låg på andre sida av valen. Dette var plass berre ei kort tid (1883 – 1900). Husa vart bygd av eit stabbur frå kårheimen Havet. Dei som budde her var Jon og Maren Johanne, ho var datter til Johannes i naboplassen. Jon dreiv mykje med fisking m. a. på Lofoten. Men verste sjøturen hadde han når han arbeide hos Herman Løchen på Sundnes, som okserøkter. Løchen kjøpte opp oksekalvar og drankfora dei vinteren over , så vart dei frakta til England og solgt til høgare prisar der. På ein slik tur over Nordsjøen, vart det uver, og dei mista mange dyr. Jon og familien flytta til Levanger i 1898.

Men før det var husmannsplassar på holmen, var det gardsveg utover holmen til nausta og til saltkjelen som gardane hadde i lag, og så til ”Sjåppåberget” for grenda, der dei skipa (sjåppå) inn varer fra byturane.

Men no er vi ved stiens ende (foreløpig?), og eg takkar for laget og vandringa i tid og stad, der målet har vore å fortelja om folk og hendingar attende i tid som syner dei store kulturelle forandringar og livsmåtar folk har hatt.

Vil også rette ein stor takk til grunneigarane der stien går, for deira velvilje. Likeså til alle som har bidratt med opplysningar, slik at historia blir så rett som mogleg. Er fortsatt mottakeleg for nye opplysingar eller rettingar.

Havet

I 1867 solgte Ole A. Sundfær Røvika, som han hadde kjøpt av svigerfaren sin i 1850. Han tok seg da «jordkår» på Havet og flyttet hit sammen med kona Ane Elisabeth, og to barn.

Ole døde rundt 1890, men Ane Elisabeth levde og bodde der til 1900. Da ble stua revet – jorda hadde allerede gått tilbake til gården tidligere.

Jorda som tilhørte denne plassen gikk fra Ner-Håggån på Hjulstad og langs sjøen hit til Hav-elva. På andre siden av elva lå Ørsebekken. Lenger oppe i elva var det i 1620-åra registrert to bekke-kverner.

Navnet Havet kan komme fra den eldre betydningen av «hav», heving, dvs. at det var en plass for å dra i land båter/fiskeredskap.

Vandring del 2: 10. Ørsebekken og Havet

Vi satte oss på ein benk i forrige vandring. Hustuftene etter husmannsplassen Øssebekken, som det seies til dagleg, ligg på sletta nedafor her. Når vi no sit her, skal eg fortelle litt om denne plassen. Navnet kjem truleg av ”aur” (ør), grusør i utløpet av Havelva.

I 1865 dreiv Lorns og Margrete denne plassen. Lorns var innvandrar frå Gudbrandsdalen. Men han var ingen vanleg husmannstype, han var felespelar og dreiv som spelemann saman med Einar Jystad i Sjøsveet. Kansje møttes dei her på haugen, (som er mellom dei to plassane) og øvde. I tillegg dreiv han landhandel i Øssebekken. Varene tok han fra T. Jensen i Trondheim. Han vart nok ikkje rik av denne butikken, men handelsånda var nok fødd, for seinare vart han ein tiltrudd mann i firmaet E. A. Smith i Trondheim. Ei av døtrene vart gift med sjefen i firmaet. Sonen deira vart sjef for verdsfirmaet Guggenheim, og han gav pengar til nytt orgel i Nidarosdomen. Alle borna etter Lorns og Margrete gjode det godt innan handelsnæringa, og alle var musikkintereserte.Så dette førte til at alle flytta til Trondheim.

Derfor kom det nye plassfolk hit i 1873: Johan Hogstad og Martine fra Verdala. Dei hadde to sønner: Jon og Jørgen. Men som mange andre stader måtte dei få varer på krita hos handelsmanenn til dei kunne betale med fisk e. l., pengar hadde dei ikkje. Dei viktigaste varene dei måtte ha var grynmjøl, og snøre for å binde fiskegarn med. Derfor måtte sønene koma seg i arbeid snøggast råd. Jon drog i utanriksfart med seglskuter i mange år, og vart førar på ei lystjakt til ein amerikansk millionær. Her tente han gode pengar. Også Jørgen vart lokka av sjøen. Han var på Lofotfiske, på ein mottaksbåt i to vintrar. så var han på fleire seglbåtar og dampbåtar før han enda opp som matros på hurtigruteskipet ”Kong Harald” frå 1902 – 1906. Da kom det bud frå broren at han kunne få hyre på yaten som han førte. Der vart dei begge to til 1909. Heile tida brevveksla dei med faren. Desse breva finnes fortsatt. Her skreiv gutane om det dei opplevde i Amerika, og faren om det som foregjekk heime. Som om fisket, dersom nokon gifta seg o. l. I eit brev står det: No har endeleg Fredrik Wohlan gifta seg med Jossefine Ness. Lite ana vel nokon av dei at sonen til desse to, skulle bli svigerson til Jørgen. Men i 1909 kom det bod om at faren var sjuk, mora var død før, og Jørgen drog heim for og overta plassen. I Amerika hadde han tent bra med penger, og når han kom med båten til Sundneshamna, og gjekk over Sundnesnesset så han kom til Nessgård, tenkte han som så mange gonger før: Denne plassen skal bli min, og no hadde han pengar til det, og det vart her han bygde opp heimen sin i 1914. Han kom heim før faren døyde.Og Jørgen skriv at han sat og las breva som broren hadde skrevi til faren, når faren låg på det siste: Her fortel han om ting som er opplevd der over. Ein gong kom dei over eit skip som låg og dreiv forlatt i havet. Det var stående ordre om at slike vrak skulle brennast. Men først hadde han vore ombord og sett. Han hadde funne nokre klær og eit flott barberettui, (dette kjem vi attende til) som han hadde teke med, før han sette fyr på skipsvraket.

Og så var det ein kollega som på mirakuløs måte hadde berga livet ved eit forlis, medan resten av manskapet vart oppete av hai.

Faren døyde, og i 1910 gifta Jørgen seg med nabogjenta i Sjøsveet, Inga. Men det var ikkje noko vanleg brudlaup, dei vart vigde i Nidarosdomen. Det måtte synast når ” Ein sjøman hadde gått i land.” Men no måtte dei ha ein heim til dei fekk bygd nye hus på Nessgård.

Dei fekk ny avtale med kappelanen Nilsen i Røvika om å få leige Øsebekken som husmandsplass fram til 1914: Der står det m. a. ”Festeren skal betale årleg avgift på 40 kr., pliktarbeid 5dager i våronn, 10 dager i slåttonn, 5 dager i skuronn, for nevnte arbeid får han 80 øre pr. dag. Han kan samle kvist og annet løst avfall til brendsel. Likeså kunne han samle tang og tare i fjæren til gjødsel.”

Når denne avtalen gjekk ut, flytta dei til ny heim på Nessgård, og han fekk kjøpe jorda i Øssebekken til ”avlingsgård.” Høyet rodde han over bukta i ein færing med eit stort segel som innpakking. Dei såg berre årene som stakk ut av høyet vart det sagt, men Jørgen sat nok der han og, sjølv om han var både høgreist og kraftig.

I 1923 kom broren heim på besøk. Han hadde vorte gift, men ekteskapet skranta. Når han var heime skreiv han testamente, der det stod at broren skulle ha alt etter han. Testamentet vart tinglyst med to viterlighetsvitner. Han drog attende til Amerika, men året etter kom det melding om at han hadde drukna. No skulle Jørgen få arven etter broren. Men enka etter han hevda at testamentet var ugyldig. For i Amerika var det krav om tre vitner til eit slikt dokument. Det vart mye skriving mellom dei, og begge hyra advokatar. Tida gjekk, og advokatane tente pengar, og arven minka. Da fåreslo Jørgen ovanfor enka at dei delte arven likt mellom seg. Dette aksepterte enka, og det kom 18000 kroner til Jørgen. I tillegg kom det ei kiste ( kalt Amerikakista med påskrifta anno 1776) med personlege ting etter broren: Mellom anna eit gullur med ein medaliong på, eit fotoapparat (avansert etter tida). Dette var det mange som lånte etterpå, når det var brudlaup o. l. Og så var det eit flott barberetui i sølv, anntakeleg det same som er nevnt tidlegare. Om dette var reisekista til Jon vites ikkje.

Av desse historiene ser vi at det var tronge tider her heime, men dei ungdomane som kom seg ut kunne gjæra det godt. Men når dei heime trong hjelp, var heimplassen og slekta viktigare enn pengar for nokre.

Men no må vi fortsette vår vandring langs Havelva til vi kjem ned mot sjøen. På andre sida av elva ligg det eit flatt jordstykke som heiter Havet. I haugen bortafor låg det ein husmannsplass fram til i 1868, da tok Lars Erikson og kona Elisabth,av jordstykket og passen til kårbustad, når han solgte Røvika til kapelangard. Men når dei døyde vart husa revi og jorda lagt til garden, dette var kring 1900. Navnet Havet kan koma av det gamle ordet Hav eller heving.

Men jordstykket er no flatt som havet også.

Vi fortsetter langs sjøen og langfjøra til eit bord med benker, som står ved stien, her stopper vår ferd i dag, medan utanfor er det vekselvis sjø og tørrlagt sjøbotn to gonger i døgnet.

Ørsebekken

Hustuftene etter husmannsplassen "Øssebekken" som det uttales lokalt, ligger på sletta nedenfor her. Navnet kommer trolig av "aur" (ør), grusør i utløpet av Havelva.

I 1865 drev Lorns og Margrete denne plassen. Lorns var innvandrer fra Gudbrandsdalen og var ingen vanlig husmannstype. Han var felespiller og holdt på som spellemann sammen med Einar Jystad i Sjøsveet. I tillegg drev han landhandel i Ørsebekken, og varene kjøpte han fra T. Jensen i Trondheim. Han ble nok ikke rik på denne butikken, men kremmerånden var tydeligvis født, for senere endte han opp som en tiltrodd mann i firmaet E. A. Smith i Trondheim, og familien flyttet hit. Her ble en av døtrene gift med sjefen i firmaet, mens sønnen ble sjef for det verdensomspennende firmaet Guggenheim. Alle barna etter Lorns og Margrete gjorde godt innen handel, og de var alle musikkinteresserte.

Etter at familien til Lorns og Margrete hadde flyttet kom det i 1873 nye folk til plassen - Johan Hogstad og Martine fra Verdal. De var de siste husmannsfolkene på plassen, og hadde to sønner, Jon og Jørgen. Som med mange andre på denne tida hadde familien så og si ikke penger, og måtte handle på krita hos kjøpmannen til de kunne betale tilbake med fisk eller lignende. De viktigste varene de trengte å handle var blant annet grynmel og snøre til å binde fiskegarn med.

Amerikareise

Situasjonen gjorde at Jon og Jørgen tidlig måtte ut for å tjene penger til familien, og det ble starten på en spennende historie langt hjemmefra for dem begge. Historien er godt dokumentert gjennom brevveksling med faren og inkluderer både Amerikareise og lofotfiske.

Historien endte med at Jørgen kom hjem da faren døde (1909), giftet seg med nabojenta i Sjøsveet (Inga), og etterhvert flyttet de over til Nessgård på andre siden av bukta - på Sundnesnesset. Han fikk drive Ørsebekken på bygselvilkår og rodde avlinga med båt over bukta. Jon kom hjem fra Amerika i 1923 på besøk, men døde året etter i drukning. Arven på 32000 ble delt mellom enka og Jørgen (etter en lengre rettsak ettersom Jørgen var testamentert alt, mens enka mente det var ugyldig !)

Les hele den spennende historien her.

 

Beklager, vi fant ingen innlegg. Vennligst prøv et annet søk.

Reviksjøen

Dette er trolig den eldste husmannsplassen under Røvika, nevnt allerede i 1762. De som bodde her het Rasmus Hanson (24 år) og Giertrud. I 1765 (15. nov) ble det døpt en jente fra denne plassen – Johanna. Rasmus og Gjertrud var tjenestefolk under Kaptein Kiøbing på hovedgården Røvika. 4 år senere blir det døpt en gutt fra Reviksjøen, og plassen er sist nevnt i 1773 i forbindelsen med begravelsen til Gjertrud – hun døde av blodsott 40 år gammel.*

Etter dette er ikke plassen nevnt i skriftlige kilder, men den lå trolig nede ved sjøen her og er senere kjent som:

Sjøsveet – øvre og nedre

Her lå det to husmannsplasser. Etter navnet er nok jorda dyrka ved brenning og avsviing fra sjøen og oppover. Rasinus Klepp tok over nedre Sjøsveet på åremål i 1933, og i 1942 fikk han også leie øvre Sjøsveet. I dag er denne plassen et småbruk, og husene i nedre Sjøsveet er fritidshus.

*Blodsott/Blodgang er det samme som dysenteri og er en smittsom sykdom i tarmkanalen, som blant annet gir blodig avføring. På 1700-tallet var det mange, særlig unge, som døde av sykdommen. Det fantes ikke effektive medisiner, og epedimiene oppstod når det var varmt vær, og grunnet dårlig drikkevann/hygieniske forhold.

Røvika (Revika)

Denne gården er første gang beskrevet så tidlig som 1490, da omtalt som Rørwiik. Mye tyder på at gården var delt, der den andre delen ble omtalt som Sindisåker (Sør-Røvika). Delen ned mot sjøen er også omtalt som «Havet». Det er flere mulige tolkninger av navnet: Røvik eller Rydvik kommer nok av å rydde jord. I muntlig tale brukes «Revika» lokalt, noe som kan bety «helligdom». Men at det er en vik er ganske åpenbart.

Anders er den første oppsitteren som er nevnt – i 1520. Ellers har det bodd mange embetsmenn på gården opp gjennom tiden – som fut, sorenskriver, og militært befal. Felles for flere av disse var at de eide gården i fellesskap med diverse institusjoner. I 1868 kjøpte staten gården som Kappelangård for Inderøy, noe den var helt fram til 2004. Selgeren hadde året før kjøpt gården av Ole Sundfær som tok «kårjord» på Havet (eget oppslag ca 1 km mot Straumen herfra). En av prestene (S. Vik) drev gården selv mens resten forpaktet bort jord/drift.

Fra 1913 har gården blitt drevet av samme familie og ble selveierbruk fra 2003.

Det første husmannsfolket som er beskrevet er fra 1762, og de bodde i Reviksjøen – en tror denne plassen senere ble omtalt som Øvre/nedre Sjøsveet (eget oppslag litt nærmere Straumen). Husmannsfolket tjente under kaptein Kiøbing – som da hadde Røvika.

I perioden gården var Kappelangård, var det 8 husmannsplasser her: Sneve, Raugrinda, Rauenget, (Skogen), Marka, Sjøgjerdet, Øvre og Nedre Sjøsveet, Ørsebekken, og tidligere også Rønningen.

Nedenfor stuelåna på Røvika ligger det en kjeller som har 1-meters tykke hvitkalkede steinmurer. Denne kan være fra 1600-tallet, men hva den ble brukt til kan en ikke med sikkerhet si. Den kan ha vært et fengsel i den tida futen bodde på gården – i taket er det smidde jernkroker som kan ha vært benyttet til å binde opp fanger. Eller den kan ha vært benyttet som vinkjeller av sersjanter, majorer og kapteiner i den tida det var dragonkvarter her. Potetkjeller var den ikke på den tida ettersom poteten ikke kom til landet før ca 1760.

Marka

Hvilebua her på Markaplassen ligger der åkeren til denne husmannsplassen var. En kan fortsatt se grunnmuren til husene der Andreas og Gullo bodde i 1865. I 1875 hadde sønnen Anders og kona Laura tatt over, men foreldra bodde her fortsatt. I 1891 døde Anders (54 år), og da ble Laura alene igjen på plassen. Hu sa fra seg mesteparten av jorda, men bodde her fram til 1915.

Jorda ble lagt til utmarka på gården og skogskolen på Steinkjer har benyttet stykket til forsøksfelt. En finner derfor mange treslag som ikke er vanlige i Trøndelag. Dette kan dere lese mer om i bua nedenfor.

Rønningen

Bildetekst: Øver-Rønningen, med stue og uthus sammenbygget i vinkel. Sammenskjæringen mellom de to fløyene virker noe komplisert og uklar.

Øver - Rønningen

De eldste skriftlige kildene forteller at Johan Larson og kona Tale Lovisa Tørrisdatter bodde på denne husmannsplassen. I 1869 fikk de feste på "4 tolvfenning"*. I 1873 ble festeavtalen utvidet til 7 tolvfenning. Mor til Tale bodde her også en tid. De hadde flere barn, og når foreldra døde fikk eldste datter Kristine kjøpe plassen i 1957. Da hu døde 3 år etter overtok søstera Anna plassen. I dag er husene revet og jorda lagt til Ner-Rønningen.

Ner - Rønningen

Ner - Rønningen ligger ned mot sjøen. Fram til 1872 var det husmannsplass her under gården Kvam, men den ble da solgt for 700 kroner til den nest eldste sønnen på Kvam - Kristian E. Kvam. I 1887 fikk Kristian også skjøte på Røvik - Rønningen som lå like ved. Den var eid av lærer Frengen, og ble solgt til Kristian for 2400 kroner.

Tegning fra 2014 av husene i Øver-Rønningen, med husene i Ner-Rønningen i bakgrunnen

*Tolvfenning er et gammelt arealmål som er 520 kvadratmeter. En tolvfenning var et kvadratisk jordstykke som målte 12 målestenger i hver retning (ca 23 meter). En målestang var 3 alen og en alen var 63 cm. Altså var målestanga ca. 1,9 meter.

Når det var snakk om større flatemål brukte de gjerne "Mæling". En "Mæling" var 6 mål (1 mål=1000 kvadratmeter=ca 31,6 x 31,6 meter). En annen måleenhet som ble mye brukt var "Favn", der en Favn var 1,88 meter. Denne enheten ble mest brukt på sjøen.