Ørsebekken

Hustuftene etter husmannsplassen "Øssebekken" som det uttales lokalt, ligger på sletta nedenfor her. Navnet kommer trolig av "aur" (ør), grusør i utløpet av Havelva.

I 1865 drev Lorns og Margrete denne plassen. Lorns var innvandrer fra Gudbrandsdalen og var ingen vanlig husmannstype. Han var felespiller og holdt på som spellemann sammen med Einar Jystad i Sjøsveet. I tillegg drev han landhandel i Ørsebekken, og varene kjøpte han fra T. Jensen i Trondheim. Han ble nok ikke rik på denne butikken, men kremmerånden var tydeligvis født, for senere endte han opp som en tiltrodd mann i firmaet E. A. Smith i Trondheim, og familien flyttet hit. Her ble en av døtrene gift med sjefen i firmaet, mens sønnen ble sjef for det verdensomspennende firmaet Guggenheim. Alle barna etter Lorns og Margrete gjorde godt innen handel, og de var alle musikkinteresserte.

Etter at familien til Lorns og Margrete hadde flyttet kom det i 1873 nye folk til plassen - Johan Hogstad og Martine fra Verdal. De var de siste husmannsfolkene på plassen, og hadde to sønner, Jon og Jørgen. Som med mange andre på denne tida hadde familien så og si ikke penger, og måtte handle på krita hos kjøpmannen til de kunne betale tilbake med fisk eller lignende. De viktigste varene de trengte å handle var blant annet grynmel og snøre til å binde fiskegarn med.

Amerikareise

Situasjonen gjorde at Jon og Jørgen tidlig måtte ut for å tjene penger til familien, og det ble starten på en spennende historie langt hjemmefra for dem begge. Historien er godt dokumentert gjennom brevveksling med faren og inkluderer både Amerikareise og lofotfiske.

Historien endte med at Jørgen kom hjem da faren døde (1909), giftet seg med nabojenta i Sjøsveet (Inga), og etterhvert flyttet de over til Nessgård på andre siden av bukta - på Sundnesnesset. Han fikk drive Ørsebekken på bygselvilkår og rodde avlinga med båt over bukta. Jon kom hjem fra Amerika i 1923 på besøk, men døde året etter i drukning. Arven på 32000 ble delt mellom enka og Jørgen (etter en lengre rettsak ettersom Jørgen var testamentert alt, mens enka mente det var ugyldig !)

Les hele den spennende historien her.

 

Beklager, vi fant ingen innlegg. Vennligst prøv et annet søk.

Reviksjøen

Dette er trolig den eldste husmannsplassen under Røvika, nevnt allerede i 1762. De som bodde her het Rasmus Hanson (24 år) og Giertrud. I 1765 (15. nov) ble det døpt en jente fra denne plassen – Johanna. Rasmus og Gjertrud var tjenestefolk under Kaptein Kiøbing på hovedgården Røvika. 4 år senere blir det døpt en gutt fra Reviksjøen, og plassen er sist nevnt i 1773 i forbindelsen med begravelsen til Gjertrud – hun døde av blodsott 40 år gammel.*

Etter dette er ikke plassen nevnt i skriftlige kilder, men den lå trolig nede ved sjøen her og er senere kjent som:

Sjøsveet – øvre og nedre

Her lå det to husmannsplasser. Etter navnet er nok jorda dyrka ved brenning og avsviing fra sjøen og oppover. Rasinus Klepp tok over nedre Sjøsveet på åremål i 1933, og i 1942 fikk han også leie øvre Sjøsveet. I dag er denne plassen et småbruk, og husene i nedre Sjøsveet er fritidshus.

*Blodsott/Blodgang er det samme som dysenteri og er en smittsom sykdom i tarmkanalen, som blant annet gir blodig avføring. På 1700-tallet var det mange, særlig unge, som døde av sykdommen. Det fantes ikke effektive medisiner, og epedimiene oppstod når det var varmt vær, og grunnet dårlig drikkevann/hygieniske forhold.

Røvika (Revika)

Denne gården er første gang beskrevet så tidlig som 1490, da omtalt som Rørwiik. Mye tyder på at gården var delt, der den andre delen ble omtalt som Sindisåker (Sør-Røvika). Delen ned mot sjøen er også omtalt som «Havet». Det er flere mulige tolkninger av navnet: Røvik eller Rydvik kommer nok av å rydde jord. I muntlig tale brukes «Revika» lokalt, noe som kan bety «helligdom». Men at det er en vik er ganske åpenbart.

Anders er den første oppsitteren som er nevnt – i 1520. Ellers har det bodd mange embetsmenn på gården opp gjennom tiden – som fut, sorenskriver, og militært befal. Felles for flere av disse var at de eide gården i fellesskap med diverse institusjoner. I 1868 kjøpte staten gården som Kappelangård for Inderøy, noe den var helt fram til 2004. Selgeren hadde året før kjøpt gården av Ole Sundfær som tok «kårjord» på Havet (eget oppslag ca 1 km mot Straumen herfra). En av prestene (S. Vik) drev gården selv mens resten forpaktet bort jord/drift.

Fra 1913 har gården blitt drevet av samme familie og ble selveierbruk fra 2003.

Det første husmannsfolket som er beskrevet er fra 1762, og de bodde i Reviksjøen – en tror denne plassen senere ble omtalt som Øvre/nedre Sjøsveet (eget oppslag litt nærmere Straumen). Husmannsfolket tjente under kaptein Kiøbing – som da hadde Røvika.

I perioden gården var Kappelangård, var det 8 husmannsplasser her: Sneve, Raugrinda, Rauenget, (Skogen), Marka, Sjøgjerdet, Øvre og Nedre Sjøsveet, Ørsebekken, og tidligere også Rønningen.

Nedenfor stuelåna på Røvika ligger det en kjeller som har 1-meters tykke hvitkalkede steinmurer. Denne kan være fra 1600-tallet, men hva den ble brukt til kan en ikke med sikkerhet si. Den kan ha vært et fengsel i den tida futen bodde på gården – i taket er det smidde jernkroker som kan ha vært benyttet til å binde opp fanger. Eller den kan ha vært benyttet som vinkjeller av sersjanter, majorer og kapteiner i den tida det var dragonkvarter her. Potetkjeller var den ikke på den tida ettersom poteten ikke kom til landet før ca 1760.

Marka

Hvilebua her på Markaplassen ligger der åkeren til denne husmannsplassen var. En kan fortsatt se grunnmuren til husene der Andreas og Gullo bodde i 1865. I 1875 hadde sønnen Anders og kona Laura tatt over, men foreldra bodde her fortsatt. I 1891 døde Anders (54 år), og da ble Laura alene igjen på plassen. Hu sa fra seg mesteparten av jorda, men bodde her fram til 1915.

Jorda ble lagt til utmarka på gården og skogskolen på Steinkjer har benyttet stykket til forsøksfelt. En finner derfor mange treslag som ikke er vanlige i Trøndelag. Dette kan dere lese mer om i bua nedenfor.

Rønningen

Bildetekst: Øver-Rønningen, med stue og uthus sammenbygget i vinkel. Sammenskjæringen mellom de to fløyene virker noe komplisert og uklar.

Øver - Rønningen

De eldste skriftlige kildene forteller at Johan Larson og kona Tale Lovisa Tørrisdatter bodde på denne husmannsplassen. I 1869 fikk de feste på "4 tolvfenning"*. I 1873 ble festeavtalen utvidet til 7 tolvfenning. Mor til Tale bodde her også en tid. De hadde flere barn, og når foreldra døde fikk eldste datter Kristine kjøpe plassen i 1957. Da hu døde 3 år etter overtok søstera Anna plassen. I dag er husene revet og jorda lagt til Ner-Rønningen.

Ner - Rønningen

Ner - Rønningen ligger ned mot sjøen. Fram til 1872 var det husmannsplass her under gården Kvam, men den ble da solgt for 700 kroner til den nest eldste sønnen på Kvam - Kristian E. Kvam. I 1887 fikk Kristian også skjøte på Røvik - Rønningen som lå like ved. Den var eid av lærer Frengen, og ble solgt til Kristian for 2400 kroner.

Tegning fra 2014 av husene i Øver-Rønningen, med husene i Ner-Rønningen i bakgrunnen

*Tolvfenning er et gammelt arealmål som er 520 kvadratmeter. En tolvfenning var et kvadratisk jordstykke som målte 12 målestenger i hver retning (ca 23 meter). En målestang var 3 alen og en alen var 63 cm. Altså var målestanga ca. 1,9 meter.

Når det var snakk om større flatemål brukte de gjerne "Mæling". En "Mæling" var 6 mål (1 mål=1000 kvadratmeter=ca 31,6 x 31,6 meter). En annen måleenhet som ble mye brukt var "Favn", der en Favn var 1,88 meter. Denne enheten ble mest brukt på sjøen.

Fjuru

Husmannsplassen lå der husene er i dag.

Denne plassen har vært i den samme slekta fra 1865 da Gudtorm (husmann og skredder) bodde her sammen med kona Gurine. Han kom fra Gudbrandsdalen og var gift to ganger. I 1937 kjøpte det yngste barnebarnet hjemmet, og i dag er det fritidsbolig. Navnet «Fjuru» kommer nok fra den lange fjæra som gjør det mulig å gå ut til Kvamsholmene ved fjære sjø. Dette gjør at holmene bli landfaste en liten stund.

Det er flere sjøfugler som hekker på holmene, som i dag er fredet. Før ble det sanket både egg og dun der. Det ble også kjørt sand derfra, og holmene ble brukt som sauebeite fram til helt nylig.

Gudtorm var som nevnt en strandsitter. En strandsitter hadde ikke jord og husdyr, men borett ned mot sjøen. Sammen med to brødre kom han fra Lom i Gudbrandsdalen. Det var hungersnød og dårlige tider som tvang dem, sammen med mange andre, å vandre nordover i landet for å søke etter levebrød. Den eldste av brødrene, Paul, bosatte seg i Verdal. Han skal ha vært en av opprørerne i «Levangeropprøret» i 1851. Dette opprøret (Tranerørsla) ble dramatisert og satt opp som teaterstykke på Levanger under navnet «Raud Vinter». Paul måtte i tukthus for oppvigleri.

Den andre broren havnet visstnok i Lofoten. Gudtorm som var yngst, fødte 1830, ble gift med Gurine fra Stiklestad sokn. De kom og bosatte seg i Fjuruan rundt 1860. De hadde to barn. Sønnen Lørns giftet seg med Ingeborg F. Valberg og de fikk 10 barn. Men kort tid etter at det siste barnet ble født døde Lorns, 45 år gammel. Ingeborg satt igjen og skulle i tillegg til å oppdra alle barna også gjøre pliktarbeid på gården for å betale plass-leie. Det var nok hardt, men det gikk bra og alle barna vokste opp. I 1937 fikk en av sønnen (Leif) kjøpe plassen og noe jord i tillegg.

En kuriositet til slutt: Gulvet i naustet nortenfor her har vært gulv i Sakshaug gamle kirke. Før det kom dit hadde det vært låvebru på Ner-Kvam. Da det ble bygd nytt fjøs ble gamlefjøset revet og Leif fikk låvebruplankene til naustgulv. Det kan en kalle gjenbruk !

Kattaberget

(Litlmarka, Holmsveet)

Det står en gammel løe her som trolig stammer fra da det var husmannsplass mellom 1850 – 1910. Det var to generasjoner som bodde på den lille plassen. De dyrket litt potet, men alle som har bodd her drev med fiske. De siste plassfolkene på stedet (Ola og Paulina) hadde mange barn som alle døde i ung alder, bare en levde til han var 30 år. I 1910 ble plassen Kattaberget kjøpt som tilleggsjord til Sveet (Svebakk), et hjem rett ovenfor her eid av Jon og Olava Kvam.

Det går en historie som sier litt om livet her: Det var trange kår, og den eldste kona levde lenge etter at mannen døde, og da på fattigkassa. Mens mannen levde dro han og en til en høst til Stjørnafjorden for å fiske sild. Det hadde vært dårlig fiske her i fjorden, men lenger sør skulle det være bra. Så de tok med seg de garna som var brukbare og la i vei med båt og redskap. Det viste seg imidlertid at denne høsten var det nesten svart fiske i Stjørnafjorden, mens det rett etter de dro ble et stort innsig av sild her i fjorden. Kona gikk da i naustet og fant to garn som var så dårlige at mennene hadde lagt de igjen. På fjære sjø gikk hun ut og la ut garna, for så å gå ut igjen neste gang sjøen sank igjen, og plukka av silda. Da karene kom hjem på senhøsten hadde silda forsvunnet også her, men kona hadde saltet på to tønner med sild på det utradisjonelle fisket !

Litlmarka og Holmsveet var to plasser som lå vest for Kattaberget. Plassene ble solgt til Anton Grøn (Kvam) og lagt til Kvamsholmen som egne bruk i 1865.

Kvamsholmen

Dette er nok den eldste av Kvamsplassene. Den er nevnt allerede i 1701, men er trolig mye eldre.

I 1865 ble plassen kjøpt av Anton Grøn. Han kjøpte også opp Litlmarka og Holmsveet og slo alt sammen til et bruk. Flere av Grøn-slekta bodde her på Kvamsholmen fram til 1917 - da kjøpte Arnt Følstad plassen.

Rundt 1920 bygde Anton Haugberg sagbruk på berga vest for husene. Mye av tømmeret kom sjøveien, og det ble laget en lense nede på stranda. Det var også dampskipskai her.

Øst for husene er det et lite skjær som blir synlig på fjære sjø. Dette heter "Saltbuskjæret", noe som kan tyde på at det har vært saltutvinning her.

Stor-drivern Anton Haugberg

Når vi er her på Kvamsholmen kommer vi ikke unna å nevne "Gamel - Hauberin" (Anton Haugberg) og sagbruket han bygde her i 1912. Det går mange historier om Anton, og de fleste går på at han ville at ting skulle gå fort for seg. Det måtte foregå noe hele tida, og helst noe nytt og stort, og et av prosjektene var sagbruket på Kvamsholmen.

STORDRIVAR'N: Anton Haugberg fikk i gang stor aktivitet.

Mye av tømmeret kom sjøveien, og ble lagret innenfor en lense nede i bukta. Den videreforedlede trelasten ble skipa ut fra kaia her på Kvamsholmen. Bruket var i den tida stort og moderne. Som drivkraft var det en stasjonær mobilmotor, "Sleipner", som var bolta fast i berget og innebygd i et lite hus. Motorkrafta ga kraft til en dobbel klyvsag, en kappsag, og til å dra tømmeret opp fra lensa. Tømmeret ble skjært til plank, stablet og tørket. Sagbruket ga arbeid til 10-12 karer, som trengte mat - derfor var det også et eget "kokkhus" der det ble laga og servert mat av døtrene til Anton (Agnes, Ragnhild og Tina).

I 1933 solgte Anton gården til sønnen Johannes, og flyttet til Ekne der han kjøpte sagbruket Sjøenget.

Nedenfor bilder fra sagsbruktida:
“Kokka” Agnes Haugberg med “kavalerer” (v. Gustav Heggdal / h. Leif Kvam).
Arbeidslaget mellom plankestablene og foran motorhuset på Kvamsholmen (1912-1932).

Røverhistorier fra Kvamsholmen:

Vandring del 2: 5. Om folk og skatter på «Hølma»

Når vi fortsetter vår vandring, og passerer fleire fritidshus, ser vi Kvamsholmen. Den er nok den eldste av husmannsplassane på Kvam. Den er nevnt alt i 1701, men er nok mye eldre. Her har det vori aktiviteter av mange slag i dei ulike tider: Fisket har vore dreve herfra til alle tider, kaiannlegg, saltutvinning, gårdsbruk, […]

Trøa og Dammen

Trøa og Dammen var to husmannsplasser som lå like ovenfor her, begge ble ryddet og reist rundt 1830.

Den første som bodde i Trøa het Morten. Etter det kom Rasmus og Marta. Rasmus døde i 1860, 78 år gammel. Enka var igjen på plassen til rundt 1870, da ble jorda lagt ut til beite.

I Dammen er det visstnok samme slekta som har bodd helt fram til i dag. Et navn som går igjen på plassen er Ola. Den siste Ola som var husmann her ble gift med Olina fra Haselvika. Det var flere gutter fra dette området som fikk seg kone fra kystbygdene rundt Stjørnafjorden. Grunnen var trolig at det i den tida var et rikt sildefiske der, og det var mange mannfolk som dro dit på fiske, – så ble det litt annet fiske også …

I 1930 kjøpte Ola og Oline Dammen, og husmannsepoken var over. Navnet kommer av en stor dam ovenfor husene, men denne ble i sin tid omgjort til dyrkajord.

Bier !

Dere står nå foran bostedet til flere hundretusen bier.

Honning er blitt røvet fra ville bier i årtusener. Midt på 1800-tallet ble det startet med kuber med løse rammer i. Om vinteren har hvert bisamfunn en kube (ynglerommet). Om sommeren bygges det på med flere kasser etter behov (skattkasser). I en normal kube er det om vinteren ca. 20.000 arbeidsbier, og en dronning. Om sommeren kan antallet arbeidsbier øke til opptil 70.000, og i tillegg opptil 5000 droner (hannbier), som dør om høsten.

2020-06-07_1204